Nettsider med emneord «pasientautonomi»

En overlege henvendte seg til KEK angående en pasient med amyotrofisk lateralsklerose (ALS) som begynner å få svikt i respirasjonsmuskulatur. ALS er en uhelbredelig sykdom der viljestyrt kontroll over muskulatur gradvis tapes. I sluttstadiet svekkes pustemuskulaturen så mye at pustehjelp ved mekanisk ventilasjon eller respirator er nødvendig for å forlenge livet. Mekanisk ventilasjon kan gis invasivt via trakeostomi (det lages et hull i halsen og luft tilføres direkte i luftveiene via et plastrør) eller ikke-invasivt via maske. I dette tilfellet var pasienten allerede under behandling med maske (såkalt VPAP). Ved forverring av tilstanden vil trakeostomi og hjemmerespiratorbehandling bli aktuelt, og pasienten ønsker dette. Det har vært flere møter med pasient, fastlege og representanter fra kommunen. Kommunen vil tilstrebe å etterkomme pasientens ønske gitt at de får tilstrekkelig søkere til et 24-timers team (10-12 personer).

Pasienten har uttrykt et klart ønske om at dersom kommunen ikke klarer å etablere eller videreføre respiratorbehandling i hennes eget hjem og hun må flytte permanent til sykehjem, ønsker hun å avstå fra eller avslutte respiratorbehandling.

En bruker har på grunn av kronisk sykdom et stort bistandsbehov, og bor sammen med sin pårørende, som bistår vedkommende gjennom hele døgnet. Bruker har stående tilbud om flere kommunale tjenester, men takker ofte nei til disse, da vedkommende foretrekker hjelp fra den pårørende. 

Besøksforbud og sosial isolering fra familie. Når trumfer hensynet til den enkelte hensynet til fellesskapet?

Beboer med kognitiv svikt har bodd på sykehjemmet i et par år. Vedkommende er aktiv og fysisk sprek, glad i naturen, og går tur daglig. Turene kan være i trafikkerte strøk eller ved vannet. Noen ganger går beboer seg bort. Vedkommende føler seg overvåket når ansatte følger med.

En eldre bruker med en kronisk sykdom er sosial og kontaktsøkende. Vedkommende spør de ansatte om å møtes på fritiden deres, sender dem venneforespørsler på sosiale medier, og noen reiser på turer og lignende med vedkommende. Flere ansatte gjør tjenester for vedkommende utenom deres arbeidstid.

Eldre pasient bor alene i hus med mange dyr som gjør fra seg inne. Kan arbeidstakere i hjemmetjenesten forventes å skulle jobbe under så krevende forhold som det er i denne pasientens hjem?

Beboer på sykehjem med demensdiagnose har alltid vært opptatt av renslighet, men behov og rutiner for dette er svekket. Pårørende forteller at pasienten verken vasker seg eller skifter klær, og selv tror at hen er velstelt. De ansatte på sykehjemmet har vanskeligheter med å få pasienten til å vaske seg.

En ung voksen kvinnelig bruker mottar helsetjenester i et bofellesskap. I bofellesskapet arbeider det mannlige pleiere. Brukers pårørende er imot at bruker blir stelt av menn, og pårørende henter brukeren hjem under skift der det er mannlige pleiere på vakt.

En pasient med demens bor alene. Vedkommende nekter hjelp og opptrer truende overfor hjemmetjenesten. Pasienten opplever seg ikke som syk, og vil ikke på sykehjem. 

En beboer som er psykisk utviklingshemmet bor på sykehjem. Ansatte opplever store utfordringer når det gjelder å få gjennomført stell nedentil. Beboer blir redd og protesterer, både verbalt og ved å slå og bite.

Saken gjelder en hjemmeboende pasient med demens. Ektefelle ønsker avlastning, mens pasienten ikke ønsker dette. Skal pasienten på avlastningsopphold – eller eventuelt langtidsplass på sykehjem – mot sin vilje?

Demens og voldsutøvelse – hvordan håndtere?

Saken dreier seg om hvordan best håndtere at en mann med demensdiagnose utøver vold mot sin ektefelle. Det etiske problemet var om det var riktig å flytte pasienten mot hans vilje.

Komitéen mottok en henvendelse fra seksjonsleder ved en medisinsk sengepost som planla å kjøpe inn fallmatter for å forebygge fall. Den som henvendte seg til KEK lurer på om bruk av slike fallmatter er å anse som ledd i ordinær helsehjelp, eller om det innebærer tvang eller overvåkning av pasienten. Komiteen har drøftet saken pr. e-post.

Pasient med psykisk utviklingshemming ble innlagt på sykehjem. Har over lang tid vegret å spise og drikke, motsetter seg også intravenøs væskebehandling, og å bli undersøkt. Pasienten har ikke samtykkekompetanse.

Drøftingen er av prinsipiell art. Spørsmålet man ønsker å drøfte er: Hvordan ivareta beboere som er vurdert til ikke å kunne ivareta seg selv, og ikke har tvangsvedtak, som ønsker å gå ut når dørene er låst?

En 77 år gammel enke ønsker ikke antibiotikabehandling for lungebetennelse til tross for at dette sannsynligvis vil ha kurativ virkning. Bør hun få slippe behandling? Hvilke etiske og juridiske prinsipper må man ta hensyn til når man vurderer et slikt tilfelle?

En pasient med paranoid schizofreni og somatisk lidelse som kan være livstruende, møter ikke til undersøkelse. Hvilket lovverk gjelder og hvordan gå frem med minst mulig tvang?

Etisk problem: Hva skal man godta av oppførsel fra pasienter?

To personer bor på langtidsavdeling på sykehjem, og har blitt et kjærestepar. Den ene har et stort seksuelt behov, den andre har minimalt med verbalt språk, men viser gjennom kroppspråk at oppmerksomheten settes pris på. De to er i korte perioder alene på rommet, men da følger de ansatte aktivt med på situasjonen. 

Saken gjelder en pasient med økende grad av skadelig alkoholforbruk gjennom mange år. Pasienten ønsker å bo hjemme, men har ikke innsikt i eget behov for helsehjelp, eller forståelse for farene forbundet med å gjenoppta alkoholbruk og tidligere livsstil.

Saken omhandler en eldre beboer med kognitiv svikt og mangelfull forståelse for smittevernregler. Vedkommende vandrer mye rundt på institusjonen, og de ansatte er bekymret for potensiell smittespredning.

En mannlig sykehjemspasient med Alzheimer-demens har nylig blitt innlagt på skjermet avdeling. Fordi han snur døgnet og kan være aggressiv om natten, har det blitt forordnet sovemedisin. Pasienten nekter å ta denne medisinen. Dette har ført til at personalet blander medisinen i maten hans uten at pasienten er klar over det. Kan en slik praksis forsvares?

Ei ung kvinne med ein langvarig og alvorleg kronisk sjukdom, som i fleire år er blitt behandla med eit effektivt medikament som ho ikkje kan overleve utan, er innlagd i Medisinsk avdeling. Ho ønskjer ikkje å ta imot vidare nødvendig medisinsk behandling, inkludert det spesifikke medikamentet og antibiotika, intravenøs ernæring og væske. Ho har mindreårige born og ho bur i sjukeheim. Etter oppmoding frå ein overlege ved avdelinga har KEK drøfta saka.

En bruker med sammensatte problemer – både rusmisbruk, somatisk sykdom og vanskelige levekår – avviser en del av hjelpen som tilbys. Hva skal kommunen og de ansatte gjøre? Denne saken ble drøftet i en kommunal etikkomité.

To ansatte ved et sykehus skrev til KEK: Det siste året har omfanget av cellegiftkurer til kreftpasienter økt i omfang og dette er sikkert i tråd med norsk og internasjonal standard. Det gis kurer, men svært få med kurativt utfall og med store bivirkninger. Til hvilken nytte – og hva slags livskvalitet opplever disse pasientene de siste månedene av sine liv? Og hva slags informasjon gis til pasientene i forkant av oppstart av behandling?