Det er de første dagene i et spedbarns liv som er de mest kritiske. I 2020 døde på verdensbasis over 2,4 millioner spedbarn, i tillegg var det trolig rundt 2 millioner dødfødsler. Det er de aller fattigste landene som har den klart høyeste dødeligheten og lite har skjedd her de siste 20 årene, til tross for at spedbarnsdødelighet har vært høyt på den internasjonale agendaen i en årrekke.
Det er særlig i Afrika, sør for Sahara, at spedbarnsdødeligheten er størst. Dette gjelder fragile/sårbare stater som kjennetegnes med et svakt styresett, svak sentraladministrasjon og dårlige offentlige tjenester. Somalia er blant disse.
Et forskerteam i Somaliland, ledet av Espen Heen ved Universitetet i Oslo, har likevel høstet gode erfaringer med å etablere regionale miljø som bistår med å tilrettelegge for bedre behandling av små og syke nyfødte, også her. Nå ønsker de å bruke lærdommen fra dette arbeidet til å få etablert en ny global strategi for å redusere spedbarnsdødelighet.
– Internasjonale initiativ har så langt gitt lite resultater i å få ned dødeligheten for små og syke nyfødte som overlever den første timen i slike fragile/sårbare stater, nettopp fordi vi ikke har klart å etablere systemer som fungerer over tid på regionale og nasjonale nivå, sier Heen.
Lærdom fra India
Modellen som Heen og hans team foreslår er basert på hvordan India har møtt og oppnådd forbedringer i spedbarnsdødelighet. Men fremfor å løse utfordringer innenfor nasjonalstaten alene, som i India, ønsker Heen å etablere regionale sentre i Afrika som assisterer sine naboland. Studien i Somaliland har benyttet seg av kompetanse fra Kenya og Etiopia for å få til dette.
– Det er gjort mange studier på hva det er som mangler; medisiner, forbruksutstyr, og menneskelig kompetanse er gjerne hvor det svikter. Samtidig, viss ikke overføringen av kunnskap og systemer er planlagt fra begynnelsene, vil initiativene likevel falle sammen. Det er dette vi prøver å unngå, forklarer Heen og presiserer:
– Vi foreslår å etablere regionale transnasjonale miljøer som kan bidra til å styrke sine naboland. Myndighetene i landet som skal hjelpes må selvsagt også ta ansvar for situasjonen, lov- og rammeverk, men slike stater mangler gjerne ofte spesialkompetanse og ressurser på hvordan det jobbes med mange nødvendige komponenter samtidig.
Skreddersydd program
Heen og hans team ønsker nå å systematisere arbeidet på et høyere nivå enn tidligere, i en Sør-Sør-modell, der mindre er overlatt til tilfeldighetene.
De vil ha på plass et strømlinjeformet program for nyfødtpleie, med utstyr, rutine- og arbeidsbeskrivelser, fast pensum for gruppene som skal videreutdannes, samt beskrive hvordan de ulike nivåene skal samarbeide innad i en region. Denne pakken skal kunnes implementere i ulike stater, testes, tilpasses og rulles videre ut.
– Vi kan ikke bare trene sykepleiere og leger, men hele kjeden av personell. Det gjelder teknisk personell som vedlikeholder utstyr, de som rengjør, sykehusadministrasjon. Det gjelder farmasøytene som skal styre medisinene, oversettere av undervisningsmateriell, ledere- og mellomledere i helsedepartement, alle nivåer, forklarer Heen.
– Formålet med dette er at de som står i førstelinjen kan konsentrere seg om å jobbe med syke barn.
Små grep, stor gevinst
Forutsetning for å få dette til, ifølge Heen, er at arbeidet knyttes til dedikerte, regionale forskningsmiljøer som er i stand til å drive satsingen fremover på vegner av det internasjonale samfunnet.
– Med bare moderat grep kan mange nyfødte overleve de første kritiske ukene, dette gjelder også i lavinntektsland. Vi ser av satsingen vår i Somaliland at vi har oppnådd resultater. Og vi ser betydningen av å systematisere arbeidet for å unngå å overvelde den enkelte stat med utallige planer og programmer fra ulike internasjonale organisasjoner som er dårlig koordinert.
– Noen lokalt må ha et eierskap til prosessen, det kommer vi ikke utenom. Men viss verdenssamfunnet mener alvor i å redusere antall nyfødte som dør til 12 per 1000, så må vi ta konsekvensen av at dette er et arbeid som står på stedet hvil i en rekke land. Vi har bare 8 år på å få det til, dersom vi skal møte dette bærekraftsmålet. Enten må vi gi opp, ellers så må vi gå bort fra tanken om at alle helseprogrammer skal eies og utvikles lokalt, sier Heen.
Heens oppfordring om en ny global strategi for å redusere barnedødelighet er nylig publisert i kommentarartikkelen «Do we Need a Global Policy for Ending Preventable Perinatal Deaths in Fragile Low-income Countries?» i Journal of Global Health og baserer seg blant annet på deres studie i Somaliland og to vitenskapelige artikler fra dette arbeidet:
Denne nettartikkelen er først publisert på forskning.no.