– Som forskere har vi et ansvar for historiene vi etterspør, hører, analyserer og gjenforteller. Gir våre beskrivelser eller representasjoner av vold økt forståelse av feltet, ofrene, voldsutøverene, voldshandlingene, voldens konsekvenser og respons? Eller bidrar det bare til flere, og ganske like, beskrivelser av voldshandlinger? Til sensasjonalisering, der den utsatte blir en rekvisitt for den voldelige fortellingen? spør Anette Bringedal Houge.
Det at forskere kvier seg for å bidra til sensasjonalisering av vold er viktig, mener Houge.
– I arbeidet med min doktorgrad om konfliktrelatert seksuell vold, så jeg hvordan mye av den tidlige litteraturen om tematikken fortalte i detalj om hvor grotesk volden kunne være. Sjokkeffekten, eller senasjonaliseringen, ga temaet oppmerksomhet, forteller Houge.
Houge forsker i dag på bevisproduksjon i voldtektssaker, og er postdoktor ved Avdeling for tverrfaglig helsevitenskap ved Universitetet i Oslo.
Hvordan skal forskere skrive om vold som er sensasjonell, uten å bidra til sensasjonalisering av volden?
– Detaljerte, sensasjonelle beskrivelser av vold gjør noe med evnen vår til å forstå og se menneskene bak volden, og de kompliserte, strukturelle årsakene til denne. Vi må se mer enn monstrøse overgripere og ødelagte ofre, sier Houge.
Det har nå skjedd et skifte, fra sensasjonalisering av vold for å understreke alvoret og behovet for å forstå, analysere, og møte denne typen krigsvold, til en gjennomgående kritikk av slike detaljerte beskrivelser.
– Det skiftet – som mitt prosjekt kom midt oppi – føltes så riktig, viktig, og nødvendig at pendelen kanskje gikk for langt i motsatt retning. Nå kan vi lese artikler og bøker om konfliktrelatert seksuell der forskerne ikke beskriver selve volden, forteller Houge.
– Dette er et resultat av bevisste valg, og økt bevissthet og forståelse for hva fortellinger om vold, utøvere og utsatte gjør. Men volden kan være veldig brutal. Kjernen i noen av voldsformene er nettopp at den er overdreven, på alle måter. Hvordan snakker vi om vold som er sensasjonell, uten å selv å bidra til sensasjonaliseringen? spør hun.
I artikkelen «Violent re-presentations: Reflections on the ethics of re-presentation in violence research», som først ble publisert i Qualitative Research, drøfter Houge disse spørsmålene.
Forskningsetikk i praksis handler om skjønn og balanse
– Forskningsetiske retningslinjer beskriver forskningsetiske normer, ansvar og forpliktelser, men mye av den praktiske forskningsetikken handler om balanse. Ulike hensyn veies mot hverandre, og dilemmaer må løses ved skjønnsutøvelse. Her finnes det ikke et fasitsvar på hva vi skal gjøre, sier Houge.
Houge drøfter særlig etiske dilemmaer forskere står overfor når de jobber med sensitive temaer, som seksuell vold. Hun deler erfaringer fra egen forskning, og situasjoner hun selv opplevde som utfordrende. Både under feltarbeid og når resultatene skrives ut i publikasjoner.
– I artikkelen tar jeg opp flere problemstillinger innen forskningsetikk, som jeg ikke nødvendigvis har klare svar på selv. Den er en invitasjon til å reflektere rundt re-presentasjonsetikk i voldsforskning, sier Houge.
– Forhåpentligvis er den også et bidrag til litteraturen som tar for seg hvordan vi snakker om og med mennesker i sårbare livssituasjoner og med vanskelige livserfaringer i forskning.
Houge bruker erfaringer fra eget prosjekt til å reflektere over etiske utfordringer
I forbindelse med sitt doktorgradsprosjekt fikk Houge muligheten til å reise til Bosnia-Hercegovina for å intervjue ulike aktører knyttet til det internasjonale strafferettsprosjektet, 20 år etter krigen.
– Jeg hadde leste mange artikler som kritiserte måten vestlige akademikere, journalister og aktivister snakker om og sensasjonaliserer vold, og gjennom dette mennesker som har opplevd vold og krigsforbrytelser i konflikter vi skriver om, men ikke selv har levd gjennom, forteller Houge.
– Da muligheten for å reise og høre hvordan mennesker som hadde opplevd konflikten i Bosnia-Herzegovina forstod og definerte strafferettens rolle og rettferdighet, var det en mulighet til å få viktige perspektiver i og på mitt eget prosjekt, sier hun.
Deltagerne ble ikke bedt om å beskrive volden de hadde opplevd under krigen
Flere av deltakerne Houge intervjuet i Bosnia-Hercegovina hadde selv opplevd tortur og seksuell vold under krigen.
– Mange hadde blitt intervjuet av andre forskere i årene som hadde gått siden krigen tok slutt, og flere hadde blitt intervjuet mange ganger, forteller Houge.
Etter intervjuene fortalte flere av deltakerne om sine egne voldserfaringer uoppfordret. De sa de hadde lagt merke til at de ikke ble bedt om å beskrive volden under intervjuet, og takket for det.
– De fortalte at ofte var akademikere mer opptatt av å beskrive dem som voldsutsatte, enn som samfunnsborgere eller hele mennesker. Det gjorde inntrykk, men volden de hadde overlevd var også en del av deres historie, som de ville at jeg skulle kjenne til, sier Houge.
Intervjudeltakere brukte beskrivelser av vold til å forklare hva rettferdighet var
Andre deltakere gjorde volden til utgangspunkt for å forklare hva rettferdighet innebar, eller kunne bety, 20 år etter krigen. Som svar på spørsmålet var det en deltaker som svarte med å beskrive torturen han hadde blitt utsatt for i detalj. Han la seg på gulvet, og viste frem posisjonene han selv hadde blitt tvunget i.
– Jeg ble bekymret for at spørsmålet mitt hadde gått tapt i oversettelsen, og sa at han ikke trengte å beskrive disse opplevelsene. Han forsikret meg om at han hadde forstått spørsmålet. For å kunne gi et svar, trengte han først at vi skulle se og vite hvor ydmykende volden han ble utsatt for var, forteller Houge.
– Han avsluttet med å si at for det han hadde lidd, fantes ingen rettferdighet, men strafferetten var det nærmeste han kunne komme, sier Houge.
– Volden hørte med til historien hans. Hvordan kan vi gi en sannferdig beskrivelse av voldens opprinnelse, årsaker og konsekvenser, som ivaretar dem den rammer, uten at vår gjenfortelling i seg selv blir voldelig? spør hun.
Artikkel ga inspirasjon til bokprosjekt
Etter artikkelen ble publisert ble Houge kontaktet både av norske og internasjonale forskere, som delte historier, opplevelser og erfaringer med forskningsetisk skjønnsutøvelse, vanskelige dilemmaer de har stått i på feltarbeid og når de skriver ut resultater fra forskningen.
Historiene ga inspirasjon til en lærebok om skjønnsutøvelse og praktisk forskningsetikk, som skal utgis høsten 2024. Houge og Anja Emilie Kruse, forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), har fått midler fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) og Fritt Ord til å redigere og gi ut boken på Universitetsforlaget.
– Det blir en slags norsk «book of failures», om etisk ubehag og forskeres feilbarlighet, og hva vi kan lære av det, sier Houge.
– Boken skal ta utgangspunkt i feilene vi har gjort, ubehaget vi har forårsaket, og alle de uavklarte eller uløselige dilemmaene vi står i når vi forsker på sensitive temaer. Den skal samle noen av landets beste og mest spennende kvalitative forskere, avslutter hun.