Bedømmelseskomité
Forsker Wenzel Geissler, London School of Hygiene and Tropical Medicine
Førstelektor Liv Haram, Institutt for sosialantropologi, Universitetet i Bergen
Professor Nora Ahlberg, Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse og Institutt for Psykiatri ved Universitetet i Oslo
Leder av disputas: Instituttleder Dag Bruusgaard, Institutt for allmenn- og samfunnsmedisin, Universitetet i Oslo
Veileder: Professor Benedicte Ingstad, Institutt for allmenn- og samfunnsmedisin, Universitetet i Oslo
Sammendrag
I Uganda er ca 1 million mennesker smittet av HIV/AIDS, og forekomstraten er 6.6 %. Derfor har denne studiens fokus vært på hvordan mennesker på landsbygda i Jinja-distriktet i Uganda mestrer HIV/AIDS-epidemien kulturelt, sosialt og psykologisk.
Studien startet i 1996 og ble gjennomfort i løpet av 8 år. Mine resultater viser at, ettersom epidemien fortsatte, endret den mange menneskers mestringsprosesser, funksjoner og strategier. Disse endringene ble stort sett oppmuntret og influert av den mening og tolkning den enkelte hadde vedrørende sykdommen. Så da epidemien eksploderte i dette samfunnet og flere og flere ble smittet og døde i stort antall, begynte de eksisterende strukturene, institusjonene og den kulturelle kunnskap alle tok for gitt, å vise tegn på stress og utilstrekkelighet. Det var stor sosial stigmatisering og økt diskriminering av de som var smittet av viruset fordi samfunnet så på HIV/AIDS som en trussel.
Men fra midten av 1990 tallet begynte mange mennesker å bli mer positive, og å se på HIV/AIDS som en kronisk og normal sykdom. De begynte med å gi pleie og sosial støtte til slektninger som var syke.
Mange mennesker trodde at selv om man kunne få sykdommen gjennom samleie med en smittet person, så var det alltid en mulighet for at så ikke ville skje. Ifølge disse menneskene var det å få HIV/AIDS mer en sak som dreide seg om skjebne og ansvar enn bare sikker sex. Også humor og vitser ble en mestringsmekanisme.
Noen mennesker sa at HIV/AIDS var veldig selektiv, den smittet bare mennesker hvis kropper den likte. Og at muligheten for å få HIV/AIDS var som to mennesker som tok den samme medisinen men hadde ulik reaksjon på den, fordi reaksjonen var avhengig av den enkeltes kropp.
Det tragiske med døden og den maktesløshet som en står overfor døden med, førte til tanker som at ”den som er ment å skulle dø, vil dø” og ingen ting ble gjort for å beskytte seg eller forhindre smitte. I følge noen av menneskenes tolkning ble ikke AIDS nødvendigvis etterfulgt av døden, men AIDS var en form for liv så vel som en form for død.
Jeg fant også ut at det er en utfordring for mange mennesker å åpent fortelle at de har HIV/AIDS når de er i seksuelle og andre sosiale sammenhenger. Dette betyr at i disse menneskers hjerter finnes det ennå selv-stigmatisering, redsel for avvisning, skyld og bebreidelse.
Kontaktperson
For mer informasjon, kontakt Siri Fjeld.