Bedømmelseskomité
Forsker fil.dr. Charlotta Levay, Føretagsekonomiska institutionen, Lund universitet
Professor Tor Inge Romøren, Høgskolen i Gjøvik og NOVA
Professor Kristin Heggen, Seksjon for helsefag, UiO
Leder av disputas: Professor Grete Botten, Institutt for helseledelse og helseøkonomi, UiO
Veileder: Professor Ole Berg, Institutt for helseledelse og helseøkonomi, UiO
Sammendrag
I denne avhandlingen blir turnuslegers læring gjennom yrkespraktisering studert. Det handler om turnusleger i sykehuspraksis og om overgangen fra studier til yrkesutøvelse. Turnuslegenes hverdag og arbeidssituasjon beskrives og settes i en større sammenheng. Doktorand Kivle griper samtidig fatt i noen mekanismer som også kan være til stede i overgangen fra studie til yrkespraksis mer generelt.
Resultatene og analysene bygger på data fra intervjuer og deltagende observasjon ved ett lokalsykehus med turnusleger våren 2005, og fra en spørreundersøkelse blant ett nasjonalt kull med turnusleger våren 2006. Kivle finner at vekslingen mellom arenaene i sykehuset er av stor betydning i turnuslegenes læring. Turnuslegene har behov for å øve seg på å opptre som fullt ut ansvarlige leger på enkelte arenaer, men har også behov for å gå inn i en studentrolle der de kan stille spørsmål og få instruksjon fra veileder og andre overordnede på andre arenaer, der pasientene ikke er til stede. I motsetning til tidligere forskning, hevder Kivle at spenningene mellom student og legerollen ikke først og fremst er kilde til frustrasjon, men at det tvert imot er en sentral del av turnuslegenes utvikling. Når Kivle finner at det å ha oppnevnt veileder i seg selv ikke har positiv innvirkning på læringsutbyttet, hevder hun at det kan være et tegn på for stor avstand mellom veiledningen og klinisk praksis. Veiledning med en overordnet som ikke kjenner turnuslegen fra klinikken har liten relevans for turnuslegens selvopplevde faglige utvikling. Veiledningen viser å ha en effekt først når den baseres på veileders involvering i turnuslegens kliniske erfaringer.
Resultatene fra studien underbygger oppfatningen av at en velfungerende veiledning og opplæring av nyutdannede i yrkespraksis forutsetter at uformelle læringsmekanismer, som felles klinisk praktisering og involvering, gis tilstrekkelig med rom i et system som har en tendens til å først og fremst igangsette og premiere formelle tiltak.
Kontaktperson
For mer informasjon, kontakt Marianne Baksjøberg.