Bedømmelseskomité
1. opponent: Professor Anthony David Harries, International Union Against Tuberculosis and Lung Disease, Frankrike
2. opponent: Postdoktor Tehmina Mustafa, Universitetet i Bergen
3. medlem av bedømmelseskomitéen: Professor Christoph Gradmann, Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo
Leder av disputas: Morten Harboe, Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo
Veileder: Professor Gunnar Bjune, Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo
Sammendrag
I 1993 erklærte WHO at økningen i tuberkuloseforekomsten var en ”global katastrofe”. I ”tusenårsmålene for global utvikling” (MDG) vedtatt av FNs hovedforsamling, ble kampen mot tuberkulose gitt en klar målsetning (MDG 6), nemlig at minst 70% av alle tuberkuløse skulle diagnostiseres og gis behandling før 2015. Men hvordan beregner en hvor mange sjuke det finnes som enda ikke er oppdaga? Allerede i 2006 innrømma WHO at den metoden en hadde brukt til å beregne dette ikke fungerte. Målet er klart, men ”blinken” er tatt ned! Hva skal vi nå sikte på?
Denne avhandlingen inkluderer fem vitenskapelige arbeider som kan utgjøre en alternativ ”blink” for MGD 6.
Det første arbeidet undersøker hva som skjer fra pasienten blir oppmerksom på symptomer til hun/han faktisk starter behandling for tuberkulose. Det viser seg at de aller fleste søker hjelp ganske raskt, men symptomene tolkes ofte som lungebetennelse og flere mislykte antibiotikakurer forsinker veien fram mot riktig diagnose. Det er også andre grunner til forsinkelse, men de fleste forsinkes altså av helsevesenet sjøl!
Vitenskapelige publikasjoner fra hele verden om fenomenet ”diagnostisk forsinkelse” viser at dette er et ganske vanlig bilde, og forståelig, fordi lungebetennelse er så mye vanligere enn tuberkulose og veien til laboratoriene er ofte lang.
Det to neste arbeidene gikk derfor ut på å undersøke en hel befolkning og se hvor mange av dem som hosta som faktisk hadde smittsom tuberkulose. Slike undersøkelser er arbeidskrevende og det er ikke mange som har vært gjort. Men de viste faktisk at det var ikke så mange ukjente tilfeller som den tidligere regnemetoden hadde antyda. Så hva er det totale tilfanget av smitte i et samfunn?
Det siste arbeidet i avhandlingen prøver å svare på det spørsmålet. Tilfanget må være avhengig av hvor mange smittsomme pasienter det er, hvor smittsomme de er, og hvor lenge de sprer smitte. Siden de som er ukjente på et gitt tidspunkt er relativt få og sannsynligvis vil bli diagnostisert før eller seinere, er det de pasientene som faktisk registreres av tuberkulosekontrollen som utgjør hoveddelen. Hvis dette antallet ganges med antall dager de har vært smittsomme (diagnostisk forsinkelse), og en korrigerer for at en del pasienter er mindre smittsomme enn andre (de en ikke finner basillene ved undersøkelse av oppspyttet i mikroskopet), vil en kunne få et ganske godt bilde av hvor mye smitte det finnes i et gitt samfunn.
Dette burde være en god ”blink” for tuberkulosekontrollen å sikte mot og det innebærer bare at en systematisk spør alle nydiagnostiserte pasienter når de begynte å hoste.
Kontaktperson
For mer informasjon, kontakt Marianne Baksjøberg.