Disputas: Wenche Schrøder Bjorbækmo

Cand.san. Wenche Schrøder Bjorbækmo ved Institutt for helse og samfunn vil forsvare sin avhandling for graden ph.d. (philosophiae doctor): My own way of Moving - The Movement Experiences of Children with disabilities

Bedømmelseskomité

Universitetslektor Susanne Rosberg, Institutt for nevrovitenskap og fysiologi, Gøteborgs universitet
Professor Thomas Moser, Barnehagesenteret, Høgskolen i Vestfold
Førsteamanuensis Inga Bostad, Universitetsdirektørens kontor, Universitetet i Oslo

Leder av disputas:  Førsteamanuensis Hilde Bondevik, Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo

Veileder:  Professor Gunn Helen Engelsrud, Norges idrettshøgskole

Sammendrag

Bevegelseserfaringer hos barn med funksjonshemning
Barn med fysisk funksjonshemning har spesialisert bevegelseskompetanse. Denne kompetansen blir lett oversett i dagens helse- og habiliteringspraksis. Det som er ”annerledes” eller ”avvikende” ved barnets bevegelser blir i stedet gjenstand for mye oppmerksomhet.

Det å se, verdsette og understøtte den kunnskapen barn har, gjør at de får mer lyst til å bevege seg og gir dem bedre selvbilde. Det er avgjørende at fagfolk blir mer bevisste på barns spesialiserte kunnskap om det å bevege seg og ikke entydig fokuserer på deres bevegelser som et problem.

Fysioterapeut og stipendiat Wenche Bjorbækmo undersøker i sin doktoravhandling hvordan barn erfarer og finner mening i det å bevege seg i dagliglivet, i testsituasjoner og i en bevegelsesgruppe basert på improvisasjon. I alt har 23 barn i alderen fire til tolv år deltatt i studien. Hun har gjort intervju med 21 av barna og deres foreldre, observert 14 av barna en skoledag og syv ved en ukentlig treningstime hos fysioterapeut. En kveld i uken i ett år har hun observert og beveget seg sammen med tolv av barna og to dansepedagoger.

Avhandlingen viser at barn med ulike fysiske funksjonshemninger har kapasitet til å tilpasse seg og takle utfordringer fra omgivelsene og sin kroppslige situasjon når de deltar i lek og aktivitet sammen med andre. I testsituasjoner blir denne kapasiteten tillagt liten betydning dersom barnets bevegelser avviker fra testens standardkrav. For barnet som testes synes meningen med testen først og fremst å være knyttet til om de klarer eller ikke klarer testens krav. Regelmessig testing synes å bli opplevd som en belastning. I bevegelsestrening belyser avhandlingen at improvisasjon kan bidra til at barn, over tid, stoler mer på sin egen måte å bevege seg på og stimulerer dem til å gi seg i kast med kreativ og vedvarende utforskning av bevegelse.

Kontaktperson

For mer informasjon, kontakt Marianne Baksjøberg.

Publisert 17. mars 2011 10:19 - Sist endret 4. feb. 2014 10:04