Tid og sted for prøveforelesning
Se prøveforelesning.
Bedømmelseskomité
- 1. opponent: Professor Peter Vestergaard, Klinisk Institutt, Aalborg Universitet, Aalborg, Danmark
- 2. opponent: Docent Liisa Byberg, Institutionen för kirurgiska vetenskaper, Uppsala Universitet, Uppsala, Sverige
- 3. medlem av bedømmelseskomiteen: Professor Jens Bollerslev, Avdeling for endokrinologi, sykelig overvekt og forebyggende medisin, Medisinsk klinikk, Institutt for klinisk medisin, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo
Disputasleder
Professor Lars Nordsletten, Ortopedisk avdeling - Ullevål, Institutt for klinisk medisin, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo
Hovedveileder
Cathrine M. Lofthus
Sammendrag
Osteoporose er en tilstand som i hoved sak ramme eldre. En av de mest alvorlige konsekvensene av osteoporose er hoftebrudd. Mange blir hjelpetrengende etter bruddet og dødeligheten etter hoftebrudd er høy. For effektivt å forebygge osteoporotiske brudd er det viktig å kunne identifisere de som er i risikosonen. Målet med denne avhandlingen var å undersøke risiko for hoftebrudd ved forskjellige nivåer av bendannelsesmarkøren, prokollagen type 1 aminoterminal propeptid (P1NP) og ved forskjellige nivåer av vitamin K1 i blodet. I tillegg ønsket vi å undersøke om dødeligheten etter hoftebrudd endret seg perioden 1978 til 1996.
Data fra store befolkningsbaserte studier i Norge i 1994-2001 ble utført for å undersøke sammenhengen mellom hoftefraktur og s-P1NP, og hoftefraktur og S-vitamin K1. For å studere overdødeligheten etter hoftebrudd ble hoftebruddpasienter som var identifisert i tidligere studier i Oslo fulgt opp i minst 10 år med hensyn til død.
Det ble ikke funnet noen entydig sammenheng mellom P1NP og forekomst av hoftebrudd. Lav vitamin K1-konsentrasjon var forbundet med økt risiko for brudd. Denne sammenhengen var mest uttalt blant de med lavt vitamin D-nivå. Studien kan ikke si noe om vitamin–K-tilskudd kan forebygge hoftebrudd. Dødeligheten etter hoftebrudd endret seg minimalt fra 1978 til 1996 og var omtrent tre ganger høyere enn i bakgrunnsbefolkningen med samme kjønn- og alder. Hos de ≥85 år var det imidlertid noe bedring av et-års overlevelsen i 1996 sammenlignet med 1978. Det er viktig å følge med på denne utviklingen for å vurdere om oppfølgingen av hoftebruddpasienter er god nok.
For mer informasjon
Kontakt gruppe for forskerutdanning.