Om foredraget
Mange kritiske innvendinger er blitt reist mot evidensbasert medisin (EBM) og en mer personsentrert praksis er foreslått som et skritt i riktig retning. Et spørsmål er om personsentrert medisin skal forstås som et supplement eller som en erstatning for EBM. Ved første øyenkast, kan det virke som om personsentrert praksis kun handler om møtet med pasienten. Ser vi derimot på kritikken av EBM, innebærer denne også vitenskapelige metoder, medisinske modeller og ontologiske grunnlagsspørsmål.
Jeg vil her forsøke å vise at det er gode filosofiske grunner til å se personsentrert praktisk som et mer radikalt alternativ til det rådende medisinske paradigmet, altså EBM. Grunnen til dette, er at disse to tilnærmingene ser ut til å ta utgangspunkt i to motstridende sett av filosofiske antagelser, eller ontologier.
I denne forelesningen vil jeg hente fram noen av de mest fundamentale antagelsene som motiverer henholdsvis evidensbasert medisin og personsentrert praktisk, for å vise at valget mellom dem til syvende og sist er et filosofisk anliggende. Mens EBM har en solid basis i positivistisk tenkning, er personsentrert praksis bedre motivert av hva jeg kaller disposisjonalisme. Konklusjonen min er at, hvis det er et paradigmeskifte innen medisin, så er det først og fremst en filosofisk, eller ontologisk, revolusjon.