Alt er til mitt velbehag
Nok en deilig dag i dag
Det spiller ingen rolle nå
At jeg har ingenting å finne på
Hver gang jeg har tenkt på Aarhus, har jeg fått melodien og tekstlinjene fra de Lillos sin gamle slager fra 1994 på hjernen. Og i 2022 skulle jeg altså få oppleve Aarhus over flere måneder, inkludert Langfredag i Aarhus - som sangens tittel.
Når jeg nå tenker på Aarhus, har jeg ganske mange andre minner i tillegg. Tre vårmåneder, som både har inneholdt iskald vind, brå og voldsomme regnbyger, og deilig sommerbris.
Brå og voldsomme dødsfall er et grunntema innenfor min ph.d., som handler om etterlatte ved narkotikarelaterte dødsfall sin sosiale helse, behov for hjelp og erfaringer med profesjonell hjelp. Dette var også bakgrunnen for at jeg tok kontakt med førsteamanuensis Maja O`Connor ved Enhet for Sorgforskning i Aarhus hvor de gjør både epidemiologisk og eksperimentell forskning innenfor sorgfeltet. Min egen kliniske og akademiske bakgrunn er fra rusmiddelfeltet, og min metodiske kunnskap var før jeg startet min ph.d. kvalitativ. Når ph.d.-en min handler så mye om sorg, og jeg gjør en «kvantitativt drevet mixed metode», burde vel Aarhus være et godt sted å dra for å lære mer, tenkte jeg (og min veileder). Ikke så dumt tenkt, viste det seg. I løpet av oppholdet har jeg faktisk lært, at Aarhus regnes som «registerforskningens Mekka» (sitat svensk professor). En del av forskningen som denne enheten har gjennomført på sorg, er basert på et stort utvalg fra, nettopp, registerdata. Her har de fulgt etterlatte med spørreskjema gjennom en årrekke for å se hvordan sorgreaksjonene utvikler seg og påvirker deres liv. Gjennom denne forskningen har de blant annet funnet ut at rundt én av ti etterlatte utvikler kompliserte sorgreaksjoner, dvs. reaksjoner som gir stor grad av smerte og funksjonsnedsettelse over lang tid. For dem som mister en av sine nære i brå og voldsom død, er det omtrent halvparten som får slike reaksjoner.
Jeg har fått anledning til å presentere mitt og det prosjektet jeg er en del av, END – Etterlatte ved narkotikarelatert død, to ganger. Først ved Avdeling for psykoonkologi og Sundhedspsykologi (Enhet for sorgforskning er del av denne avdelingen). Det ble uttalt etter presentasjonen, at man burde laget et lignende prosjekt i Danmark. Da passet det jo bra, at en av mine andre planer for oppholdet, var å ta kontakt med Center for Rusmiddelforskning, som også har sin base i Aarhus.
Jeg har stort sett vært noe tilbakeholden i å promotere min egen person og fagkunnskap gjennom mitt liv, men siden jeg bare skal ha ett utenlandsopphold som del av min ph.d. i løpet av mitt liv, så bestemte jeg meg for at jeg eventuelt får ta sats og lene meg tydelig frem dersom det blir nødvendig. Derfor valgte jeg i kontakten med Center for Rusmiddelforskning og Kirsten Fredriksen, å anbefale at de ga meg tid og plass til å presentere END og forskningsprosjektet mitt mens jeg var her.
«Det kunde da være megaspænende» var svaret jeg fikk. Så organiserte de, og jeg fikk en time til å presentere her også, med påfølgende spennende diskusjon med det fagmiljøet jeg føler meg aller mest hjemme i.
Note to self: Noen ganger bør man lene seg frempå. Det handler om å ta egen kompetanse på alvor, og å dele den kunnskapen og perspektivene som man har fått lov å bruke tid til å tilegne seg gjennom stipendiatet.
Det siste målet jeg hadde med oppholdet, var å få en kontakt med miljø innen utdanning og forskning på den terapeutiske tilnærmingen Åpen Dialog, hvor Danmark er kommet lengre enn Norge. Dette er en terapeutisk tilnærming som vektlegger mobilisering av det sosiale nettverket sammen med borgeren, når hen blir rammet av en krise. En slik krise kan handle om brå og plutselig død, eller psykososiale vansker som for eksempel rus- og psykiske problemer. Jeg har arbeidet en god del med denne tilnærmingen i Norge gjennom undervisning, konferanser og egen klinisk praksis, i tillegg til å skrive om den. Den passer også godt inn i min ph.d., som fokuserer på den sosiale helsen til de etterlatte etter narkotikarelaterte dødsfall, og hvordan hjelpetjenestene forholder seg til de etterlatte. Jeg var heldig å få møte Helle Vase-Sørensen og Mie Helle, som er ansvarlig for utdannelsen i Åpen Dialog i Aarhus, og fikk også tilbringe en dag sammen med dem og studentene på programmet. Dette ga inspirasjon både for mitt forskningsprosjekt, og også for å jobbe videre med å få til en utdannelse i min hjemby Bergen.
Det er ikke bare fryd og gammen å være på utenlandsopphold. For min del innebar det også mye tid alene med arbeidet mitt (hvor jeg heldigvis har fått gjort mye), og man skal også bli kjent med mange nye mennesker. Det er givende, men også krevende. Jeg har lagt meg i selen for å gripe de muligheter som oppstår underveis, om det har vært å presentere mitt ph.d.-arbeid i nye kontekster, lære dansker om 17.mai-frokost (morgenmad) og Bergenstradisjoner i teori og praksis, invitere meg selv til møte med mennesker jeg ønsker kontakt med, eller takke ja til invitasjoner om middagsbesøk som kan vise seg å innebære den beste maten og de beste samtalene. Så har jeg også bli kjent med noen virkelig gode mennesker som jeg håper jeg vil fortsette å ha kontakt med videre i livet.
Tusen takk til forskerskolen for de kommunale helse- og omsorgstjenestene, MUNI-HEALTH-CARE, som har støttet meg med å få gjennomført dette oppholdet!
De påfølgende verselinjene til de Lillos får avslutte min rapport fra deilige Aarhus:
Jeg husker at jeg var litt sur
Da glemte jeg at jeg er en lur trubadur
Nå føler jeg meg helt eksepsjonell
Som en liten gylden kantarell
deLillos - Langfredag i Aarhus (1994)