Da mulighetene for et utenlandsopphold dukket opp gjennom forskerskolen, vekket det opp en gammel drøm. Etter å ha tilbakelagt en måned som kollega med dyktige fagfolk «Down under» i mars-april, hadde virkeligheten langt overgått drømmen. Det jeg syslet med på Ph.d. prosjektet i min lille utkant på kloden, var til de grader blitt løftet fram og anerkjent som forskning og kunnskap viktig for verden.
Mitt Ph.d. prosjektet ved Institutt for Samfunnsmedisin, DMF, NTNU, undersøker betydningen og potensialet i relasjonen mellom hjelper og klient. Her har det narrative perspektivet en viktig rolle; hvordan mennesker lever sine historier og hvordan godt hjelpearbeid kan endre oppfattelsen og derved lette byrden av den egne historien. Drømmen om en gang å kunne besøke Adelaide, «fødestedet» til narrativ praksis, har jeg hatt siden 90-tallet. Da den Nasjonale Forskerskolen kunne dekke reise og opphold, var det bare å sjekke ut mulighetene.
I starten ble det ikke så enkelt som jeg hadde trodd. En henvendelse til de sentrale institusjonene for narrativ praksis, The Dulwich Centre og Narrative Practice Adelaide, begge grunnlagt av den kjente terapeuten Michael White, ble høflig besvart med at de syntes de var for små til å ta imot hospitanter. Her gjaldt det ikke å gi seg. Et søk på ordet «narrativ» på websida til The University of Adelaide ga treff på Jaklin Eliott, programkoordinator og Senior Lecturer på the Graduate Program in Counselling and Psychotherapy ved The School of Public Health. Et lykketreff! Hun og instituttet var interessert i det jeg holdt på med, og ved påsketider var det klart for avreise. Da hadde jeg, gjennom Student Accommodation Services, for lengst ordnet med en romslig 5-roms leilighet med beliggenhet i et av de finere strøka i et nydelig sentrum. I mellomtida hadde også familien meldt seg på. Etter en uke kom eldste datter, svigersønn og barnebarn ned på ferie i 14 dager, og de siste fjorten dagene kom Randi som jeg er gift med. Den lange reisa på over et døgn blir fort glemt når en kommer til Adelaide; oppholdet ble en stor opplevelse for alle.
Adelaide ligger i delstaten South-Australia og er kontinentets femte største by; med mer enn 1,3 mill innbyggere omtrent dobbelt så stor som Oslo. Det merkes knapt, annet enn på trafikken, da høyhusene bare finnes i sentrum. Resten av byen har lave en til to-etasjes småhus og strekker seg vidt utover i et flatt landskap med lange hvite sandstrender langs havbukta i vest. Byen er virkelig en studentby, og har tre offentlige og to private universiteter. The University of South Australia er områdets største med 33 000 studenter, en del mindre enn NTNU.
The University of Adelaide der jeg var, er, med sine 27 000 studenter, byens nest største og Australias tredje eldste universitet. Det ligger i de flotteste parkområdene i skråninga ned mot River Torrens, der den bukter seg gjennom sentrum. Universitetet er integrert med The New Royal Hospital of Adelaide, som gjøres ferdig og åpnes dette året med en prislapp på over 14,7 milliarder norske kroner, er det største og mest avanserte sykehuset i Australia.
På flyplassen ble jeg tatt varmt imot av Jaklin, som kjørte meg til boligen i Finnies street. Morgen etter møtte jeg opp i 11 etg, The Terrace Towers i utkanten av universitetsområdet, der The School of Public Health holder til.
Etter en hilserunde på staben, fikk jeg plass på et fire-manns kontor sammen med Alexandra, Greg og Katherine; alle hyggelige, engasjerte og hardtarbeidende fagfolk. Alexandra er lektor og veileder på utdanningen i rådgivning og psykoterapi, Greg er en erfaren rådgiver og terapeut med egen praksis, bl.a. 10 år med narrativ terapi ved Dulwich, og Katherine er Post Doc, forsker og sosialpsykolog. Et inspirerende kontorfellesskap å jobbe i!
Dagene fløy av sted. Et mål med oppholdet var å bli bedre i engelsk både skriftlig og muntlig; langt viktigere var det nok å få respons på det jeg forsket i. Jaklin ville jeg skulle presentere meg selv og kunnskapen fra prosjektet mitt i to fora. Det første foredraget holdt jeg for The School Community like etter ankomst. De faglige poengene som jeg la fram ble godt mottatt og kommentert i forsamlingen. Etterpå ble jeg invitert til å ta en undervisningstime på kurset «The Counselling Skills» på masternivå. Følgelig møtte jeg 14 dager seinere en klasse med inspirerte og aktive rådgivningsstudenter; synd vi hadde bare denne ene timen, for den gikk utrolig fort og flere interessante spørsmål måtte slippes.
Hovedforedraget mitt for Universitet i Adelaide holdt jeg i den siste uka, på profesjonsstudiet i rådgivning og psykoterapi. Her var det satt av hele ettermiddagen til en workshop, i et åpent arrangement med diskusjonspanel og bespisning. I panelet satt erfarne folk som Maggie Carey, verdenskjent narrativterapeut, lærer og i ledelsen av Narrative Practices Adelaide; Robert Hall, terapeut fra samme sted og grunnleggeren av Nada; og Greg Smith fra vårt kontor. Jeg hadde gitt foredraget tittelen: «It’s all in our relations». Dette budskapet ble mottatt med åpne armer av et engasjert publikum og diskusjonene pågikk til langt ut på ettermiddagen.
Mot slutten av oppholdet fikk jeg også et lengre møte med «The head of school», Caroline Laurence. Som institutt er School of Public Health mer heterogent sammensatt, med en jevnere fordeling av forskjellige yrkesgrupper, enn vårt Institutt for Samfunnsmedisin her hjemme hvor en overveiende del er leger. Likevel jobber dette instituttet med mye av de samme temaene som oss; alt fra befolkningsundersøkelser, barndommens betydning for større helseproblemer, virkninger av medisiner og helseøkonomi; til urbefolkningens problemer og virkningen av vindmøller (!) på helsa. Ett forhold som skilte seg ut var at de hadde egne fokusgrupper som kunne ta direkte helsepolitiske beslutninger i samfunnet! Muligheten for et samarbeid med ISM, NTNU, ble luftet, og jeg reklamerte for vår unike befolkningsundersøkelse ved vårt institutt, HUNT, Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag.
Jeg tror ikke noen periode tidligere i livet har vært fylt med så mye innhold og inntrykk som den måneden jeg oppholdt meg i Adelaide. Jeg fikk møte to av hovedpersonene ved The Dulwich Centre, Cheryl White og David Denborough. Vi besøkte Maggie Carey og Lorrie i deres fantastiske selvbygde «eventyrhus» i Bridgewater. I tillegg fikk jeg en fantastisk mulighet da Maggie kunne ordne meg en friplass på et narrativkurs som pågikk den siste uka jeg var der. Det var et 5 dagers intensiv treningsseminar i Narrative Therapy and Community work ledet av Terry Callahan ved Narrative Practices Adelaide. Et lite krasj var at kurset pågikk i den uka jeg skulle holde mitt hovedforedrag, så det blei fravær på ei ettermiddagsøkt. Som om ikke det var nok, måtte jeg gjøre en betydelig fjerninnsats i en veilederjobb jeg hadde på en masteroppgave i psykisk helsearbeid hjemme i Norge, der kandidaten hadde innleveringsfrist. Så noen døgn ble ekstra strevsomme med jobbing både dag og natt, i tidsforskjellen på 9,5 time foran.
Oppholdet i Adelaide ble et lite eventyr; i denne rolige, varme, nedbørsfattige storbyen i Sør-Australia med sitt enorme, grønne sentrumsområde med all slags eksotiske dyr og fugler og trær og planter, som fylte meg opp med ukjente lukter og lyder hver morra på den knappe 10-minutters sykkelturen til jobb. (Jaklin utstyrte både meg og Randi med sykler). Menneskene vi møtte var som byen selv; varme, inkluderende og utrolig høflige og hjelpsomme. De få planene vi hadde om å besøke steder i og rundt byen på fritida måtte legges til side, for avtaleboka ble fort fulgt opp av alle slags invitasjoner fra kolleger ved School of Public Health; middagsselskap i familiene, restaurantbesøk, turer til vinproduserende områder utenfor byen og fotturer i åsene nord for byen med koalabjørner og papegøyer i trærne.
Vi har fått nye venner og viktige fagkontakter for livet, folk på andre siden av kloden som er opptatt av de samme utfordringene innen helse og hjelpearbeid som oss, og som til tillegg gjerne vil bidra i avslutningen av mitt doktorgradsprosjekt, og kanskje særlig som engelske språkkonsulenter (?) Dette er bare ett av flere store gevinster fra oppholdet. Og vi skal garantert reise tilbake til Adelaide og ta opp forskjellige tråder med folk og steder, så snart vi får tid og under litt mindre arbeidsomme forhold, for å kunne tilbringe mere tid med mennesker vi er blitt glade i.
Til slutt: En stor takk til den Nasjonale Forskerskolen i Allmennmedisin som ga den økonomiske muligheten til dette fantastiske studieoppholdet!