Allerede før jeg henvendte meg til Jørund Straand og Avdeling for allmennmedisin ved UiO for et år siden med min drøm om å forske, hadde min samfunnsøkonommann avtalt et forskningsopphold ved University of Melbourne fra høsten 2019. Da mine veiledere og jeg ble enige om å søke midler til et PhD-prosjekt med fokus på tidlig debut av diabetes type 2, var reiseplanene en del av premisset. Det hele falt fint på plass da Department of General Practice ved samme universitet sa ja til å ta meg imot. Jeg er innlemmet i gruppen Diabetes and Cardiometabolic Conditions under oppholdet.
Med et ti måneders perspektiv på oppholdet og under to måneder tilbakelagt så langt, har jeg mye igjen å oppleve og erfare. Hovedaktiviteten er arbeidet med eget prosjekt og interaksjon med de andre i forskningsgruppen her. Samtidig har jeg som mål å lære hva allmennmedisin er i en australsk kontekst. Jeg har opprettet kontakt med akademisk tilknyttede allmennleger i flere ulike praksistyper, samt en endokrinolog på et av sykehusene, så det blir noen praksisbesøk etterhvert.
På avdelingen er jeg blitt tatt meget godt imot av avdelingsleder Lena Sanci og Jo-Anne Manski-Nankervis fra diabetesgruppen. Jeg fikk være med og bidra til diabetesundervisningen for medisinstudentene allerede første dagen.
PhD-studenten Jason Chiang er en av mine kolleger her. Han er 25 år og i ferd med å fullføre sin PhD om type 2 diabetes og multimorbiditet. Bakgrunnen hans er 4 år med biomedisin ved samme universitet og dette gjør ham til en typisk PhD-student ved avdelingen. Det er ca 30 av dem, de fleste midt i 20-årene, mindre enn en håndfull er leger og jeg er eneste allmennlege. Dette var en overraskelse da jeg kom og veldig ulikt det jeg kjenner fra UiO, der avdelingen består nesten utelukkende av allmennleger. Blant professorene og førsteamanuensene her er alle allmennleger.
En tredje gruppe jeg har fått innpass i, er de såkalte ‘academic registrars’, eller leger i spesialisering med akademisk islett. I hele Australia, med en befolkning på 25 millioner, er det totalt 20 vordende allmennlegespesialister som får muligheten til å kombinere allmennpraksis med (litt) forskning og studentundervisning. Spesialiseringsløpet er mer rigid enn i Norge, så det er ikke mulig å kombinere spesialisering og PhD-arbeid. Samtidig har de store utfordringer med å rekruttere allmennmedisinske forskere… Heldigvis skal en av dem, Rita McMorrow, gå videre med PhD i diabetesgruppen etter nyttår.
Jeg sitter i åpent landskap med de andre PhD-studentene. Studentidentiteten er sterkere og samholdet tettere enn hjemme. (Jeg har sett fine initiativ til mer samling av PhD-studentene hjemme i Oslo etter at jeg dro). Vi har en What’sApp-gruppe der det er lav terskel for å stille spørsmål og be om hjelp til stort og smått. Fra her jeg sitter nå, må jeg likevel si at jeg savner og setter pris på kulturbyggingen av akademisk allmennmedisin, som jeg opplever at de norske universitetsavdelingene står for.
Siden jeg kom har jeg slett ikke bare sittet og stått ved mine fine hev-senk pult i landskapet. Bare en drøy uke inn i forskningsoppholdet var jeg påmeldt konferansen Developmental Origins of Health and Disease (DOHaD), som ble avholdt her i Melbourne. Jeg fikk selskap av NAFALM alumni Ingun Toftemo og hennes veileder Line Sletner. Denne konferansen fokuserer på faktorer i fosterlivet, barndom og ungdomsårene som påvirker sykdom og helse senere i livet. Dette opplevdes relevant og nyttig inn mot mitt eget forskningsfokus på unge voksne som utvikler diabetes type 2. Takk til NAFALM for støtte til deltagelse på denne konferansen.
Umiddelbart etterpå fikk jeg kastet meg med på den nasjonale allmennlegekonferansen (GP19), som gikk av stabelen i Adelaide. Den var en slags blanding av Allmennmedisinsk våruke og Nordisk kongress i allmennmedisin. Det var fascinerende å legge merke til ulikhetene i allmennlegers holdninger og verdier sammenlignet med det jeg er vant til. Det var for eksempel støtte og oppslutning om langt flere screeningprogrammer enn jeg noensinne hadde hørt om. De kaller seg verdensledende på dette området. Holdningen var generelt positiv til de etablerte helsekontrollene i allmennpraksis, som hele befolkningen tilbys ved 45-49 års alder og til screening for svangerskaps diabetes med glukosebelastning av alle gravide. For sistnevnte har diagnosekriteriene blitt endret nylig her, slik at forekomsten har steget merkbart. Jeg ser fram til å lære mer om disse kulturforskjellene på mine planlagte praksisbesøk.
Ellers holdt flere av mine nærmeste kolleger presentasjoner på konferansen, så det var en effektiv måte å få bedre innsikt i aktivitetene til gruppen jeg besøker.
Konferansene ga meg en strålende start på oppholdet, men de vanlige dagene er det flest av. Jeg har reist hit med mann og to barneskolebarn. En stor fordel med å være på et såpass langt opphold er at vi får tid til å finne oss ordentlig til rette og skape en hverdag. Vi bor en drøy halvtimes gange fra universitetet. Turen går gjennom flotte parker og på veien kan vi følge barna til skolen. I en by med 5 millioner innbyggere, som strekker seg over 10 000 kvadratkilometer, må man finne seg sitt lokalsamfunn, og vi har alt vi trenger innen gangavstand: Byens lengste handlegate med butikker, kafeer og restauranter, store parker, bibliotek og svømmehall. Vi har ti minutter å gå til Melbourne Zoo, så der har vi tegnet medlemskap og stikker innom rett som det er. Etter hvert skal vi nok se oss om i andre deler av byen og landet også, men vi trives godt i vår lille nisje av denne overveldende byen.
Tusen takk til NAFALM for økonomisk støtte til dette forskningsoppholdet, til mine veiledere og kolleger ved Avdeling for allmennmedisin, UiO og til vertskapet ved Department of General Practice, University of Melbourne.
Hilsen Katrina