Jeg ankom Department of General Practice ved University of Melbourne i begynnelsen av oktober spent på hva et 10-måneders forskningsopphold ville bringe av lærdom og opplevelser. De første ukene ga en pangstart med tre konferanser og to praksisbesøk. Jeg var på et kommunalt kontor i en lavinntekstsbydel, som var samlokalisert med de øvrige kommunale tjenestene, inkludert et sprøyterom. Alle konsultasjoner var gratis. Jeg var også på et privat allmennlegekontor i en mer velstående bydel. Der var deler av kostnaden refundert av det offentlige, mens legen/kontoret selv fastsatte en egenandel. Bortsett fra at allmennlegekontorene her ikke er tilrettelagt for lokale labprøver, slo det meg hvor like konsultasjonene var på begge kontorene sammenlignet med hjemme i Oslo. En allmennmedisinsk konsultasjon er et møte mellom to mennesker, med helheten i pasientens livssituasjon i fokus, også på andre siden av jorda. Jeg fikk høre om utfordringer med kommunikasjonen mellom legekontorene og spesialisthelsetjenesten og priset meg lykkelig over hvor langt vi har kommet med elektronisk kommunikasjon og e-resepter i Norge. De fortalte også om en kamp mot innføring av farmasøytresepter for antibiotika og prevensjon. Kontrollene av kroniske sykdommer er systematisert på en annen måte enn jeg er vant til fra Norge. Ved KOLS, diabetes, depresjon og andre vanlige tilstander, skriver allmennlegen og pasienten sammen en oppfølgingsplan, som utløser rettigheter til et standard antall konsultasjoner hos f.eks. fysioterapeut eller psykolog.
Snart kom sommeren for fullt, og med den den verste skogbrannsesongen i manns minne. Barna hadde skolefri fra 20. desember til slutten av januar. Vi kom oss ut til kysten et par uker, men mange utflukter måtte utsettes. Enkelte dager var det for tett røyk til å være ute på stranden. Inne i vårt store gamle trekkfulle hus sentralt i 5-millionersbyen Melbourne, og mange mil fra nærmeste skogbrann, var det tidvis tungt å puste. Det beste stedet å være var i air condition inne på universitetet.
Skolen og hverdagen tok fatt igjen i slutten av januar og jeg begynte å legge planer for besøk på endokrinologisk avdeling ved Royal Melbourne Hospital, hos en kollega som jobber med svangerskapsdiabetes og unge med type 2 diabetes, og til et par allmennlegekolleger som har jobbet mye med unge med diabetes. Jeg rakk et kurs i forskningsmetode og et i regresjonsanalyse, og var påmeldt flere kurs utover den australske høsten. Jeg hadde hatt noen måneder på å bli kjent med mitt eget medbrakte datasett, og var klar for å delta mer i møter med kolleger ved vertsavdelingen om deres prosjekter om diabetes i allmennpraksis.
23. mars stengte skolene og noen dager senere hadde vi ikke lenger adgang til universitetet. Siden da tror jeg livet har vært likt for oss som for mange rundt om i verden. Vår versjon har vært to voksne med hjemmekontor og to barn med hjemmeskole. Vi har vært mer isolert enn hva vi ville vært i Norge. Her har max to personer hatt lov til å møtes og det har kun vært lov å drive fysisk aktivitet i nærområdet, ikke for eksempel kjøre ut i skogen. Vi har heller ikke samme nettverk her som vi har hjemme og barna har hatt mer kontakt med vennene i Oslo enn lokalt. Blant annet har de stått opp klokken tre om natten for å delta i Zoom-bursdager og mange kvelder har de vært med på digitalt storefri på skolen hjemme.
Mens Norge strevde med smitte fra returnerende vinterferieturister fra Italia og Østerrike den første tiden, var håndtering av cruiseskip som lå til kai eller duvet i havet utenfor flere av storbyene, en hovedutfordring her. De fungerte som inkubatorer for koronasmitte. Av totalt 99 døde i hele Australia per 18. mai, var 28 smittet på cruiseskip (og 24 var sykehjemspasienter).
Etter å ha jobbet i allmennpraksis i Oslo i ni år fram til august i fjor, var det veldig rart å ikke være ‘hands on’ mens krisen foldet seg ut både her og hjemme. Jeg meldte fra til delstatsmyndighetene her at jeg er lege, men ettersom jeg ikke er forhåndsgodkjent og registrert som helsepersonell, ble det ikke aktuelt med noen innsats fra meg før situasjonen roet seg betraktelig. I vår delstat Victoria, med 6,5 millioner innbyggere, har det per 18. mai vært 1567 påviste tilfeller totalt, 18 er døde, 11 er for øyeblikket på sykehus. Totalt har 345 000 personer blitt testet i delstaten. Tilsvarende tall for Norge i dag, med en litt mindre, men sammenlignbar befolkning, er 8237 påviste tilfeller, 233 døde og 51 innlagt på sykehus for øyeblikket. 200 000 er testet i Norge.
Det mest ressurskrevende for helsevesenet her, har nok vært testingen. På to uker i månedsskiftet april/mai, ble 165 000 personer i delstaten testet. Enkelte allmennlegekontorer tester, og det finnes egne Covid-screening klinikker. I tillegg kan alle som ønsker det dra til ‘drive-thru’ testing på noen av de store kjøpesentrene. ‘Testing blitz’ har de kalt det, og det skulle gi grunnlag for en plan for gjenåpning av samfunnet. 20 ekstra tilfeller ble avdekket i denne blitzen. Så langt har åpningen bestått i at inntil ti personer kan møtes ute, opp fra to. Det er også blitt lov å sette seg ned og ta en piknik i parken, ikke bare gå, løpe eller sykle. Nå er det endelig tillatt å kjøre til skogen for å gå en tur. Det er også lov å ha besøk hjemme av inntil fem personer. Dermed ble det 17. maifeiring i hagen vår sammen med en annen norsk familie på forskningsopphold her. Masse mat, masse kaker og is, potetløp, sekkeløp og erteposekasting. Antagelig ganske likt som mange har feiret hjemme i Norge. Om et par uker skal restauranter og kafeer åpne og det blir etterhvert tillatt med overnattingsturer innad i delstaten. 26. mai åpner skolen for de yngste barna og avgangselevene, og 9. juni for alle skolebarn.
Koronakrisen har rammet universitetene her hardt, men det er ingen utsikter til at de gjenåpnes. Melbourne og delstaten Victorias økonomi er svært avhengig av de mange tusen betalende universitetsstudentene fra Asia. De fleste kom aldri tilbake etter kinesisk nyttår eller har reist hjem igjen. Det ligger an til lønnskutt og oppsigelser for mange universitetsansatte. For de lokale PhD-studentene jeg kjenner er det også tøft. Deres stipend er betydelig lavere enn våre, så de fleste har kafejobber ved siden av. (Department of General Practice består her ikke av allmennleger, som i Oslo. Her er de fleste i midten av 20-årene og kommer rett fra en 4- eller 5-årig grad i biomedisin eller en av samfunnsvitenskapene. Mange av dem drømmer om å studere medisin etter fullført PhD). De fleste har mistet jobbene da kafeene stengte og mange har måttet søke permisjon fra sin PhD ettersom prosjektene ikke lar seg gjennomføre så lenge samfunnet er i lockdown. For meg er alt av planlagte praksisbesøk, kurs og lokale møter avlyst, men det er liten pris å betale når man sammenligner seg med andre.
Avdelingen her har forsøkt å opprettholde sitt ukentlige avdelingsseminar, men de fleste har avlyst sine presentasjoner, på grunn av permitteringer eller, for de fast ansatte allmennlegene, på grunn av kliniske og organisatoriske roller i Covid-håndteringen. Vi har et kvarters ‘morning tea’ på Zoom hver fredag, som er en uformell prat om det folk måtte ha av nyheter. Selv har jeg hatt betydelig mer kontakt med avdelingen ved UiO enn lokalt i løpet av disse ukene.
På mange måter kunne jeg like godt vært hjemme igjen, men familien har besluttet å bli til slutten av juni slik at barna får komme tilbake på skolen igjen i de tre ukene den skal være åpen fram til semesteret er slutt. Så skal vi hjem til 10 dager i karantene på hytta i Østfold. Jeg håper på og ser fram til en mest mulig vanlig hverdag hjemme i Oslo til høsten, med mulighet til å treffe igjen gode kolleger.
Disse månedene i Melbourne skulle være vårt eventyr og jeg forventet å lære mye. De har definitivt vært noe utenom det vanlige og aller mest har jeg lært om meg selv og hvordan jeg og vi håndterer nye og overraskende situasjoner. Jeg håper virkelig NAFALM-midlene blir forlenget på grunn av denne krisen slik at flere får mulighet til å komme seg ut i verden når ting har roet seg.