Om prosjektet:
Pasientnær ultralyd brukes som en del av klinisk undersøkelse og ikke som en organ- eller regionbasert undersøkelse, slik en røntgenlege utfører en ultralydundersøkelse på en henvist pasient, eller når kommersielle aktører tilbyr helkropps-screening med ultralyd til symptomfrie personer. Fordelen med pasientnær ultralyd er at undersøkeren får svar på stedet på det konkrete spørsmålet som gjelder den aktuelle pasientens diagnostiske prosess. Svaret vil vurderes opp mot pasientens sykehistorie, kliniske funn og prøvesvar. Hvor ofte, hvilke undersøkelser, nytte og kvalitet på undersøkelsene norske leger gjør er ikke tilstrekkelig kjent.
Prosjektets mål:
Det er gjort lite forskning som viser omfanget av og den allmennmedisinske nytte av pasientnær ultralyd. Hvordan fastleger tenker rundt den diagnostiske avklaringen med pasientnær ultralyd er ikke tilstrekkelig kjent. Vi vet heller ikke mye om hvordan norske fastleger sikrer kvaliteten på de gjennomførte undersøkelser. Målet med dette PhD prosjektet er å undersøke dette nærmere.
Prosjektets bakgrunn:
Det engelske begrepet Point-of-care ultrasound, POCUS, er en videreutvikling av pasient-nære undersøkelser og behandling som har vært en del av klinikken de siste 20 år. Begrepet ble definert i 2011. POCUS er en målrettet undersøkelse som støtte i den kliniske vurderingen av pasienter i tillegg til anamnese, klinisk undersøkelse og laboratoriediagnostikk. Pasientnær ultralyd brukes i en rekke kliniske fagfelt og blir inkludert i utdanningen av norske medisinstudenter. Ultralyd er inkludert i en rekke etterutdanninger. Variasjonen i indikasjon for og bruk av pasientnær ultralyd mellom ulike land i Europa er stor. Pasientnær ultralyd vil kunne påvirke legens diagnostikk og behandling.
Prosjektets tittel:
Ultralyd i norsk allmennpraksis – bruk, egenvurdert nytte og kvalitet