Sammendrag
Kommunal medfinansiering ble innført i 2012 og innebar at kommunene ble belastet for en andel av behandlingskostnadene i spesialisthelsetjenesten for utvalgte pasientgrupper, primært pasienter med indremedisinske lidelser. Ordningen hadde som formål å gi kommunene insentiv til å utvikle alternative tilbud til sykehusbehandling. I dette notatet analyserer vi om og eventuelt hvilke effekter kommunal medfinansiering hadde på forbruket av sykehustjenester i perioden 2012-2014 sammenliknet med perioden 2010-2011. Tre forhold analyseres:
- Antall døgnopphold (opphold der pasienten har minst en overnatting)
- Antall dagopphold
- Totalt antall opphold (summen av døgn- og dagopphold)
Analysen gjøres med kommuner som analyseenhet, dvs. at vi studerer antall innleggelser fordelt til kommunenivå. Det gjøres separate analyser av ulike aldergrupper. I den statistiske modellen kontrolleres det for etterspørselsvariable som alderssammensetning og dødelighet. Som identifiseringsstrategi benytter vi en «dif-in-dif»-tilnærming der vi utnytter at medisinske diagnoser ble omfattet av betalingsordningen mens kirurgiske ikke ble omfattet av ordningen. Vi benytter faste effekter for kommune.
Hovedresultatet er at kommunal medfinansiering ikke hadde signifikante statistiske effekter på antall døgnopphold. Dette gjelder både for pasientpopulasjonen totalt og for aldergruppen 80 år og over. For totalt antall opphold (døgn- og dagopphold) finner vi en økning som er korrelert med innføringen av kommunal medfinansiering. Dette er neppe en kausal effekt av kommunal medfinansiering, men kan være en effekt av at ordningen med betaling for utskrivningsklare pasienter har ledet til en generell reduksjon i liggetider og dermed større muligheter for å bli behandlet i sykehus. Ordningen med kommunal medfinansiering ble avviklet fra 1. januar 2015.
Stikkord: Kommunal medfinansiering, kommuner, spesialisthelsetjenester, samhandlingsreformen
JEL: H11, H75, I18
ISBN 978-82-7756-253-7