Eli utdannet seg som sykepleier i 1962. Etter mastergradsstudier i psykiatrisk sykepleie og doktorgradstudier ved University of California – San Francisco ble hun i 1982 den første norske sykepleier med avlagt doktorgrad i sykepleievitenskap.
Hun var professor i sykepleievitenskap ved Universitetet i Oslo da hun gikk av med pensjon. Hennes bidrag til å utvikle sykepleie og forskning i og om klinisk praksis er mange og viktige. Det inkluderer for eksempel etiske dilemmaer, systematisk kvalitets-forbedringsarbeid, og pasienters velvære i klinisk krevende situasjoner. Eli satte fokus på klinisk relevante problemstillinger i sin forskning, fra hun studerte samarbeid mellom psykiatriske sykepleiere og personer med schizofreni til etiske og faglige dilemmaer i klinisk praksis i høyteknologi avdelinger, og i slutten av sin karriere sykepleieres bidrag til effektiv symptom håndtering, enten det var HIV/AIDS pasienter eller andre alvorlig syke. Eli var en av de som introduserte den nå anerkjente kvalitative forskningsmetodikken ”Grounded Theory” til Norge og Skandinavia. Det er mange master- og doktorgradsstudenter som har nytt godt av hennes kunnskaper og kontaktnett. Hennes siste doktorgradsstudent forsvarte doktorgrad nå i 2015.
Eli var nysgjerrig og fargerik. Hun tok gjerne opp problemstillinger som var nye i tiden. Det kunne være tematisering av etiske dilemmaer på 1980-tallet, kontinuitet i sykepleie ved alvorlige sykdommer som HIV/AIDS, nye muligheter med innføring av IT i helsetjenesten på 1990-tallet eller tverrfaglig samarbeid i høyteknologiavdelinger. Eli var for eksempel en sentral drivkraft i etableringen av Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo. Videre bidro hun sterkt til å etablere etiske komiteer for medisinsk og helsefaglig forskning i Norge, og sikret tverrfaglig sammensetning ved at det minimum oppnevnes en sykepleier som medlem i hver av komiteene. Dette satte en standard. Hun bygde et imponerende nasjonalt og internasjonalt nettverk, både i tiden som forskningskonsulent for Norsk Sykepleierforbund og som engasjert i aktiviteter i regi av SSN, ICN og WHO etter at hun kom til Universitetet i Oslo. I tillegg til utstrakt forskningssamarbeid med kollegaer ved University of California – San Francisco arbeidet hun de senere årene aktivt med å styrke psykiatrisk helsehjelp i Kambodsja.
Eli var en kosmopolitt og hun var komfortabel i alle verdensdeler. Samtidig når hun var hjemme fikk vi kollegaer og venner møte alle hun fikk besøk av, slik at hun bidro til mange av oss fikk del i hennes store internasjonale nettverk. Ved hennes bortgang settes det nå punktum for et innholdsrikt, variert og fargerikt liv. Siden hun var første norske sykepleier som avla doktorgrad i sykepleie er det også slik at vi som sykepleiere kan si at en av våre pionerer nå er gått bort.