Sammendrag av Bengt Karlssons avhandling

SAMMENDRAG AV AVHANDLINGEN:

Mani som fenomen og lidelse - pasient- og personalerfaringer som grunnlag for kunnskapsutvikling i psykiatrisk sykepleie.

Erfaringsbasert kunnskap om mani og innleggelse i en akuttpsykiatrisk post er tema i Bengt Karlssons avhandling. Han har intervjuet tidligere pasienter om deres opplevelser og erfaringer med mani. Den erfaringsbaserte pasientkunnskapen fremlegges deretter for de ansatte for å belyse hvilke konsekvenser kunnskapen kan gi i samarbeidet med den aktuelle pasientgruppen. Karlsson forsvarer sin avhandling for dr.polit-graden ved Universitetet i Oslo mandag 14. juni 2004.

Avhandlingen viser hvordan pasienters erfaringer kan være et meget viktig grunnlag for utvikling av ny kunnskap om mani som fenomen og lidelse, samt hvordan disse erfaringene kan utgjøre en kilde til fornyelse og utvidelse av kunnskapsgrunnlaget for psykiatrisk sykepleie. Arbeidet understreker betydningen av et innenfra-perspektiv på psykiatrisk sykepleie gjennom å insistere på at personalet har mye å lære, også om sin egen fagutøvelse, ved å åpne seg for de opplevelser og erfaringer pasientene kan formidle. Avhandlingen viser at pasientene ønsker å møte en sykepleier som tydelig inviterer til og tar ansvar for å utøve medmenneskelighet innen en profesjonell relasjon. Møtet bør kjennetegnes av en personorientert tilnærming som innebærer forståelse, respekt, delaktighet, likeverdighet, integritet og verdighet. Fokus i møtet rettes mot at pasienten blir sett, tatt på alvor og får dele det erfaringsnære og konkrete i den maniske lidelsen og i livet.

Avhandlingen fremhever betydningen av at samarbeidsrelasjonen baseres på pasientens interesser og at den tåler og utholder det menneskelige livsbruset i manien. Det gode samarbeidet er basert på mest mulig gjensidig frihet og ansvar i handlinger – og bruk av tvang bare som unntak. Utgangspunktet er pasientens ønsker og behov og relasjonen må preges av trygghet, tilstedeværelse og autensitet. Pasientene ønsker å bli spurt om hva slags hjelp de trenger, og hva de tror kan hjelpe. De ønsker å bli støttet i arbeidet med å leve med og mestre den maniske lidelsen og dens sosiale konsekvenser. Sykepleierne må fremstå som varme, ærlige, personlige og villige til å dele av sine livserfaringer når det tjener pasienten. De må kunne formidle håp, ha tid, kunne lytte og være tålmodige. Et fruktbart samarbeid forutsetter at det strekker seg ut over innleggelsesperioden med oppfølging og etterbehandling – samt kontakt med familie, pårørende og fagpersonale i hjemkommunen.

Samtalen ansees som avgjørende i arbeidet med personer som opplever en manisk lidelse. Grunnleggende er at sykepleierne inviterer til og legger forholdene til rette for samtale. Det som kjennetegner den systematiske samtalen er at den virker åpnende og frigjørende både i form og innhold. Livsspørsmål må kunne tematiseres som bidrag til det mellommenneskelige engasjement og innlevelse. En slik samtale vil bevege seg og utforske grensene mellom det personlige og det private.