Nord-Korea er i nyhetsmediene for tida. Tolkninger av trusler fra de to statslederne øker frykten i verden, og nervøs og usikker politikk legger et tåketeppe over hva som egentlig foregår. Jeg har vært i Nord-Korea i sommer. Vi har – har hatt – et samarbeid med et Nord-Koreansk universitet over en viss tid, og besøkte helseministeriet og det medisinske fakultetet i Pyongyang i slutten av juli i år – altså nettopp. Vi fikk besøke forskningslaboratorier i medisin, forelesningsrom, bivåne undervisning av medisinerstudenter, og dessuten se på to sykehus.
Vi fikk også delta på et par mer folkelige aktiviteter, innenfor det vide begrepet «kultur»; nemlig et storslagent delfinshow – og en like flott forestilling med akrobater og klovner. Vi reiste rundt i byen en del, selv om vi – som alle besøkende – ikke fikk gå mye rundt alene. Selv ruslet jeg langs en elv og traff familier på picknik og grupper av menn som fisket. Det var en god del turister i byen, de fleste kommer fra organiserte turer via Kina. Vi fikk høre at de skal utvide sine skianlegg, og lage fergerute mot Vladivostok. Det er flere hoteller i god drift, det vi bodde på hadde rask og god internett, men sikkert bare for oss som kom utenfra. Vi møtte en gjeng arbeidere fra Thailand som var i ferd med å bygge ut dekningen i byen. Vi fikk se store og flotte idrettsanlegg, og flere teatere og konserthaller, skøytebane til helårsbruk, og en rekke klassiske «oversize» monumenter som er minnesmerker over «kommunistisk» politikks hjørnesteiner: industri-arbeid, jordbruk og skolegang. Sport og kultur virket særs viktig.
Et inntrykk er at det er lite «førkrig» over Pyongyang. Det er stor byggevirksomhet, både boligkomplekser og idrettsanlegg; og en forsiktig overgang til litt private bedrifter som drosjeselskaper, småbutikker, og liknende. Vi møtte en forsiktig åpen nysgjerrighet overfor det å bli mer koblet opp mot resten av verden i forhold til kultur, sport og vitenskap, en bevegelse mot å gi bedre internett-dekning, men også en skepsis mot USA og andre lands hensikter overfor landets suverenitet og veivalg. Selvsagt så vi at militariseringen var tilstede, og dessuten «lojaliteten» mot «vår store leder». Antagelig er det ikke lurt å ikke være lojal.
Våre kollegaer ønsker seg mer kunnskap om e-læring, og medisinsk forskning. I en æra der det meste av det som publiseres er nettbasert, er det en fare for å bli hengende etter når man ikke har tilgang til disse ressursene. Likevel virket de godt orientert om hva som rører seg i vitenskapen, også nyere pedagogiske metoder. De hadde til og med telemedisin, eget intranett mellom universitetene, og ganske kompetente leger, og temmelig bra og avansert medisinsk utstyr. Dette er hovedstaden. I følge våre internasjonale kollegaer er det litt igjen før hele landet er dekket – det er mangel på det meste, især er ernæringssituasjonen fremdeles vanskelig i utkantstrøkene, og det er dårlige vann- og sanitærforhold, noe som er ugunstig for små, sårbare barn. Skolegang er universell, og vaksinedekningen er bra. På grunn av sanksjonene er det vrient å få tak i nok medisiner. På grunn av ernæringssituasjonen er det få som har diabetes, men ellers er sykdomsbildet slik en kan forvente. Levealderen har steget, og det er økonomisk vekst, får vi vite. Noen vi snakket med mente at landet ikke behøver å satse så mye på konvensjonell krigføring, men det er en sterk motvilje mot å endre politisk kurs totalt.
Men livet i byen er ordinært, folk jobber, pendler til arbeid, drar på ferier, gifter seg, har barn, spiser og sover som i alle andre byer. Den materielle overfloden vi er vant til er ikke der, men det er rent og pent, ryddig, og befriende fritt for trafikkbasert forurensning. Studentene vi traff lærer alle engelsk, så det er fullt mulig å kommunisere, men kanskje en del begrensinger i hva folk tør si. Likevel tenker jeg at veien fremover handler om å gå små skritt i retning av å få også Nord-Korea inn i verden, som et land som også kan forholde seg til andre, med gjensidig utveksling av kunnskap og kultur. Selv om vi har totalt ulike politiske systemer.