Fakta i saken
Slike kriseplasser benyttes gjerne i opptil tre til fem dager. Nåværende prosedyre var nylig vedtatt, og innebærer at personer med emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse ikke skal kunne bruke en slik kriseplass. Begrunnelsen er at døgnenheten har hatt dårlige erfaringer med slike pasienter tidligere. Leder for ambulant akutt-team er uenig i at denne pasientgruppen skal utelukkes fra kriseplasser.
Pasienter med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse kan skifte sinnsstemning og handle svært raskt og impulsivt, ofte med negative følger. Impulsiv selvskading er ikke sjelden, ofte også impulsive suicidalforsøk. Lange opphold i institusjon er sjelden bra for disse. Behandlingen bør være poliklinisk og langsiktig, eventuelt med korte døgnopphold i spesielle krisesituasjoner. Tvangsinnleggelse er sjelden aktuelt.
Innsender fant det stigmatiserende og også faglig uriktig å utestenge alle med denne diagnosen uten å vurdere den aktuelle kliniske situasjonen for pasienten.
Etisk problem
Det etiske problemet er: bør pasienter med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse ha tilgang til kriseplasser ved DPS?
Berørte parters syn og interesser
- Slike pasienter kan ha nytte av korte opphold i kritiske situasjoner. I noen tilfeller kan suicidalforsøk og annen selvdestruktiv atferd unngås.
- Ambulant akutt-team ønsker å kunne vurdere indikasjonen for innleggelse i hvert enkelt tilfelle.
- Personalet på døgnenheten har erfaring med at det kan være uheldig med lange opphold for en del pasienter med emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, og spesielt flere samtidig.
Relevante lover og regler
- Helsepersonelloven og profesjonsetiske retningslinjer pålegger helsepersonell å yte omsorgsfull hjelp og utøve godt faglig skjønn.
- Lov om spesialisthelsetjenesten pålegger helseforetakene å legge til rette for at omsorgsfull hjelp kan gis og godt faglig skjønn utvises.
- Pasient- og brukerrettighetsloven tilsier at pasienter har rett på virksom og tilgjengelig helsehjelp. Den gjelder også for mennesker med psykiske lidelser.
- Lov om psykisk helsevern hjemler sjelden tvangsinnleggelse av disse pasientene, da de svært sjelden er psykotiske.
- Retningslinjer for behandling av emosjonelt ustabil personlighet tilrår poliklinisk behandling over lang tid med korte døgnopphold ved kriser.
- Menneskerettighetene sier at ingen skal diskrimineres på grunn av sykdom, skade eller lyte.
Verdier/etiske prinsipper
- Autonomiprinsippet: Pasienten bør delta i vurderingen av behovet for innleggelse.
- Ikke-skade-prinsippet: Korte døgnopphold kan avverge selvdestruktive handlinger.
- Velgjørenhetsprinsippet: Så langt det er mulig, gjøre det som er best for pasienten og dennes behandlingsprosess og videre utvikling.
- Rettferdighetsprinsippet/ressursbruk: Poliklinisk behandling med korte døgnopphold ved kriser er en rimelig behandlingsform. Det kan oppstå situasjoner der flere tidligere kjente pasienter ikke bør være innlagt samtidig. Da bør deres behov og indikasjon for innleggelse vurderes mot hverandre.
Handlingsalternativer
Kortvarig opphold i døgnenhet kan være nok til å ri av den aktuelle krisen. Det kan finnes spesielle grunner til at en gitt pasient ikke bør innlegges akkurat nå, for eksempel at en annen pasient allerede er innlagt og at disse ikke bør være innlagt samtidig. Dersom pasienten vurderes som reelt suicidal over tid, kan en bedre bemannet døgnenhet være et bedre alternativ. Innleggelse i lukket akuttavdeling kan i sjeldne tilfeller være nødvendig, men kan ofte virke mot sin hensikt.
Komiteens vurdering
Komiteen anbefaler at indikasjonen for bruk av kriseplasser vurderes for hver enkelt pasient i den situasjon som måtte foreligge til enhver tid. Det frarådes å utestenge en diagnosegruppe på generell basis i prosedyren for bruk av kriseplass.
Noen kommentarer og spørsmål fra Senter for medisinsk etikk v/ Morten Magelssen
- Er spørsmålet om den omtalte pasientgruppen skal ha tilgang til kriseplasser et faglig eller et etisk spørsmål?
- Kan ikke-skade-prinsippet her også tilsi at bruk av kriseplass for denne pasientgruppen bør unngås?
- Kan det å utelukke en diagnosegruppe fra et behandlingstilbud sies å være diskriminerende – i etisk og/eller juridisk forstand?