Campsteijn ble i september fast ansatt som førsteamanuensis på Institutt for medisinske basalfag, etter fire år på instituttet. Nederlenderen har tidligere jobbet både på det nederlandske Kreftinstituttet og Radboud universitet i Nederland, Sars internasjonale senter for marin molekylærbiologi i Bergen, og Institutt for kreftforskning i Oslo. Nå er han å finne i gangene på Seksjon for biokjemi.
– Jeg har jobbet innen flere forskningsfelt, fra ren biokjemi til utviklingsbiologi. Vi fokuserer nå på mekanistisk cellebiologi, forteller han.
Spør helst hvordan og hvorfor
– Hva ønsker du å oppnå med forskningen din? Hva er viktig for deg som forsker?
– Jeg drives av nysgjerrighet og et ønske om å forstå molekylære mekanismer, og hvordan de påvirker cellenes tilstand og hva de blir til. Noen celler dør eller aldrer, noen vokser og blir til flere, og noen spesialiserer seg og blir for eksempel til fettceller eller muskelceller.
Mye forskning går på å beskrive systemer og tilstander, altså «hva» og «når»-spørsmål. Jeg, derimot, har alltid vært drevet av «hvordan» og «hvorfor» prosesser fungerer mekanistisk, sier han.
Campsteijn har forsket mye på celledeling, DNA og membraner. I de siste årene har han samlet disse interessene og fokusert sin forskning på cellekjernen, et sentralt og dynamisk organell i de eukaryotiske cellene.
Gruppen hans studerer hvordan cellekjernen responderer på intra- og ekstracellulært stress. Noe av arbeidet har gitt ny innsikt og forståelse for fundamentale cellulære prosesser og åpnet for nye felt innen forskning.
– Jeg ønsker å fortsette slik fremover. Jeg håper at arbeidet på lang sikt kan bidra til bedre forståelse og behandling av sykdommer som kreft og nevrologiske lidelser.
Legge en riktig brikke i puslespillet
– Hva motiverer deg?
– Jeg blir motivert av spenningen knyttet til forskning og nye oppdagelser. Å bruke den vitenskapelige metode betyr ofte at en hypotese du har bygget opp, rives ned i neste eksperiment.
Men innimellom får du legge en riktig brikke i puslespillet, og oppdage noe som ingen andre hittil har funnet ut av. Det er ingenting som kan måle seg med akkurat det.
Jeg slutter aldri å bli forbløffet over de elegante løsningene naturen bruker. Disse puslespillbitene trenger ikke å være mine egne. Jeg blir like entusiastisk når andre i gruppen min eller kollegaer fra fagmiljøet går gjennom samme prosess, eller ved å lese forskningsartikler som snur om på perspektivet mitt, sier han.
Campsteijn forteller at denne motivasjonen finner han også når han diskuterer med den nye generasjonen forskere, studenter ved fakultetet eller elever under forskningsformidling på ungdomskoler.
Viktig å finne en mentor som passer deg
– Har du noen råd til yngre forskere?
– Gjennom karrieren har jeg gjort en rekke valg som var impulsive og drevet av nysgjerrighet eller magefølelse, ikke så mye strategi og karriereplanlegging. At jeg har endt opp her, er like mye flaks og tilfeldigheter som evner.
Siden alle er forskjellige og det er ulike ting som driver en, må du finne ut selv av hva du ønsker og hva som passer best:
- Hvilke spørsmål synes du er spennende?
- Hva slags forskningskultur ønsker du å være en del av i ulike stadier av karrieren?
- Trives du best med en veileder som er tett på, eller vil du helst ha en som lar deg holde på i fred?
Han tenker at svarene på alle disse spørsmålene er viktige når du velger gruppe og retning. Å finne en mentor som passer deg, er like viktig som å finne et spennende prosjekt.
– Et mantra jeg følger, er å aldri holde meg helt i komfortsonen. Vi skal alltid fortsette å utfordre og utvikle oss selv, og gå dit nysgjerrigheten fører oss. I et yrke med høyt press og lite sikkerhet er det vår begeistring for faget som holder oss gående i de vanskelige periodene, sier førsteamanuensen.
Håper på utvikling fra «hva» til «hvordan og hvorfor»
– Hvor ser du deg eller forskningsfeltet ditt om ti/hundre/tusen år?
– Jeg har ingen anelse om hvordan mitt forskningsfelt vil se ut om ti år - jeg vet ikke en gang hvilket forskningsfelt det vil være. Når du drives at et ønske om å oppdage det ukjente, kan du ikke vite hva som venter. Jeg tenker at ekte forskningstalent er evnen til å finne veien gjennom ukjent territorium.
Men jeg håper å se utvikling i en viss retning. Livsvitenskap drukner for tiden i store datamengder som beskriver systemer, altså «hva»-spørsmål, men som ikke forklarer mye. Jeg håper vi beveger oss i en retning mot mekanistisk forskning igjen, der vi spør «hvordan» og «hvorfor».
Hvis vi klarer å integrere denne type forskning med de enorme mengdene deskriptiv data, vil vi kunne få fundamentalt ny kunnskap, innsikt og ideer som kan bygge bro mellom de molekylære mekanismene og (pato-)fysiologi.
Campsteijn skryter ellers av naturen ved Oslo, hvor utrolig flott det er å få løpe gjennom de uendelige skogene. Men det er én ting han aldri er blitt hektet på etter 15 år i Norge; langrenn.
– Det er deprimerende å bli forbigått av treåringer, sier han med et stort smil.