En stor andel av de frivillige hjelperne slet med moderate eller alvorlige stressplager i etterkant.
Dette viser en spørreundersøkelse som ble gjennomført 10 måneder etter 22. juli. Rundt 1800 mennesker som hadde vært involvert i hjelpearbeidet etter terrorhendelsene svarte på undersøkelsen. Blant disse var en stor andel helsepersonell og innsatspersonell fra brann og politi, men gruppen inkluderte også frivillige som bidro under og i etterkant av terroren.
– Deltakelsen i hjelpearbeidet var en belastning for mange. Det var en økning i sykefravær, særlig blant de som var helsearbeidere og uorganiserte frivillige, sier Trond Heir. Han er professor ved Enhet voksenpsykiatri ved Institutt for klinisk medisin.
Frivillige er mer sårbare for stress og overveldende inntrykk
Stressreaksjonene gikk relativt raskt tilbake hos helsearbeiderne, på samme måte som det gjorde det hos innsatspersonell fra brann og politi. Dette var imidlertid ikke tilfellet hos de som hadde gjort en frivillig innsats som uorganiserte hjelpere.
– I denne gruppen hadde fortsatt 40 prosent stressplager av moderat eller alvorlig grad 10 måneder etter hendelsen, forteller forskeren.
Det er ulike grunner til at det har gått bedre med helsepersonell enn med de frivillige.
– Helsearbeidere er trent for oppgavene de skal utføre. De har en profesjonell tilnærming som gjør dem mindre sårbare for stress og overveldende inntrykk. Så lenge de vet hva de skal gjøre og kan gjøre det som forventes av dem, er de i stor grad beskyttet mot opplevelser av at noe er grusomt eller håpløst, forklarer Heir.
De frivillige har derimot helt andre forutsetninger. De mangler den faglige kompetansen og en profesjonell tilnærming.
– De kommer lettere i konflikt med tanker om hva de burde eller skulle ha gjort. I en krisesituasjon vil de være mindre beskyttet og mer sårbare for å bli overveldet av grusomhet, frykt og engstelse for ikke å gjøre det riktige eller å skulle gjøre noe galt, sier forskeren.
Et godt arbeidsmiljø fremmer motstandsevne
En annen grunn til at det har gått bedre med helsepersonell enn med de frivillige som var involvert i hjelpearbeidet under og etter terroren 22. juli er konteksten rundt.
– Det er stor forskjell på å tilhøre et arbeidsmiljø der du har kolleger og ledere som forstår hva du har vært med på, der du kan oppleve både fellesskap og ivaretakelse, kontra det å stå mer alene i det du har opplevd, forklarer Heir.
Et godt arbeidsmiljø bidrar til innsatspersonell sin motstandsevne mot alvorlige stressreaksjoner i kriser. De fleste tilbringer mye tid på jobben, og arbeidsmiljøet har derfor stor betydning ikke bare for trivsel, men også for mulighetene til å hente seg inn igjen.
– Det beste man kan gjøre etter alvorlige hendelser i en jobbsituasjon er dermed å komme seg raskest mulig tilbake i arbeid, sier forskeren, og legger til:
– Forutsetningen er selvfølgelig at det finnes en god ledelse og et godt arbeidsmiljø. Da vil tilstedeværelse og en gradvis økning av arbeidsoppgaver føre til restitusjon og tilfriskning.
Frivillige har behov for forståelse og aksept
Frivillige som bidro til hjelpearbeidet under og etter 22. juli har ikke det samme støtteapparatet rundt seg som helsearbeidere og annet innsatspersonell har. De er derfor i større grad avhengige av et godt sosialt nettverk, også utenfor jobb.
De vil være avhengige av anerkjennelse og respekt for at de gjorde en innsats i en ekstremt krevende situasjon.
– Mange naboer til Utøya gjorde alt de kunne for å hjelpe ungdom i det grufulle scenariet. De trenger forståelse for at dette har rammet også dem hardt, og aksept for senreaksjoner og egne behov, sier Heir.
Bruker kunnskapen i undervisning
Kunnskapen om beskyttelses- og risikofaktorer for innsatspersonell fra studien brukes i undervisningen av medisinstudenter, helsepersonell og annet innsatspersonell.
– Moralen er at det er viktig å lære seg profesjonalitet og vite hvordan man skal forholde seg i ulike krisesituasjoner, avslutter forskeren.
Kontakt
Publikasjon
- Skogstad, L., Heir, T., Hauff, E., & Ekeberg, Ø. (2016). Post-traumatic stress among rescue workers after terror attacks in Norway. Occupational Medicine, 66(7), 528-535. doi:10.1093/occmed/kqw063