Bedømmelseskomité
1. opponent: Universitetslektor emeritus docent teol dr. Lars-Olle Armgard,
2. opponent: professor fil.dr. Katie Eriksson, Åbo Akademi, Vasa, Finland
3. medlem av bedømmelseskomiteen: Div.direktør dr.med. Hans Petter Aarseth, Div. spesialisthelsetjenester, Helsedirektoratet, Oslo
Komitéens administrerende leder: Professor dr.med. Torleiv Ole Rognum, Rettsmedisinsk institutt, Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet HF
Leder av disputas: Professor dr.med. Britt-Ingjerd Nesheim, Fakultetsdivisjon Ullevål universitetssykehus, Universitetet i Oslo
Veileder: Hovedveileder: Prof. II/seksjonsoverlege Jan Mæhlen, Patologisk anatomisk avd., Oslo universitetssykehus Ullevål, Fakultetsdivisjon Ullevål universitetssykehus
Sammendrag
Pårørendes vetorett og legers manglende motivasjon for å få kontrollert sykdomsbilde, dødsårsak og behandlingseffekt er i dag den fremste bøygen mot flere obduksjoner. Også i spørsmålet om organdonasjon fra døde pasienter er pårørende en flaskehals. Dette er noen av mange spørsmål som er gjenstand for drøfting i en tverrfaglig doktoravhandling til hovedprest Magne Stendal ved Oslo universitetssykehus, Ullevål.
Mens ulike kulturer og religioner helt fra antikken til rennesansen har spilt en sentral rolle som voktere av døde legemer mot medisinsk motiverte inngrep, og forkjempere for økt innsikt i menneskekroppens verden for det meste har blitt møtt med strenge restriksjoner fra rådende trosoppfatninger, er bildet i dagens norske samfunn et ganske annet: Bare noen få trossamfunn er avvisende til slike inngrep. Likevel lider revisjonen av pasientbehandlingen under et stort fravær av obduksjoner, samtidig som tilgangen til friske hornhinner og indre organer ikke holder tritt med etterspørselen.
Stendal peker også på at mens utviklingen den senere tid har gitt den levende pasienten hjemmel for medbestemmelse i behandlingsopplegget, bl.a. i spørsmålet om operative inngrep, er det pårørende som har fått nøkkelen til samtykke i spørsmålet om inngrep på døde pasienter. Forfatteren analyserer sistnevnte rolletildeling, før han konkluderer med at subjektet for samtykket til slike inngrep bør avgrense seg til spørsmålet om inngrep i egen kropp. Det blir drøftet hvordan informasjonen i forhold til et slikt samtykkekonsept kan organiseres, hvilken form den kan ha og hvordan den kan omfatte både obduksjon og organdonasjon. Prosessen for kommunikasjon om inngrep på barn er gjenstand for egen omtale. Innholdet i formularet ”respekt for den døde” blir diskutert, før søkelyset rettes mot tiltak for ivaretaking av pårørende ved inngrepene og håndtering av uttatt organmateriale.
Avhandlingen munner ut i forslag til revidert lovtekst for obduksjon og organdonasjon.
Kontaktperson
For mer informasjon, kontakt Ivar Alver .