Bedømmelseskomité
1. opponent: Prodekan forskning, professor Sigbjørn Fossum, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo
2. opponent: Professor Tor Lea, Institutt for kjemi, bioteknologi og matvitenskap, Universitetet for miljø- og biovitenskap, Ås, Norge
3. medlem av bedømmelseskomitéen: Professor Hilde I. Nebb, Avdeling for ernæringsvitenskap, Institutt for medisinske basalfag, Universitetet i Oslo
Leder av disputas: Professor Guttorm Haraldsen, Klinikk for laboratoriemedisin og bildediagnostikk, Institutt for sykehusmedisin, Universitetet i Oslo
Veileder: Professor Ludvig M. Sollid, Klinikk for laboratoriemedisin og bildediagnostikk, OUS Rikshospitalet
Sammendrag
TRANSGLUTAMINASER VED GLUTENSENSITIVE SYKDOMMER
Glutensensitivitet kommer av overfølsomhet mot glutenproteiner fra hvete. Den vanligste formen er cøliaki, hvor inntak av gluten gir en kronisk betennelse i tynntarmen. Aktiviteten til et kroppseget enzym, transglutaminase 2 (TG2) er sentralt i sykdomsutviklingen ved cøliaki. De fleste pasienter har også antistoffer mot TG2. Denne avhandlingen har studert egenskaper til TG2 og beslektede enzymer for å bedre forstå deres roller i cøliaki og andre glutensensitive sykdommer.
Inntak av gluten kan gi cøliaki hos individer som er genetisk predisponert for å få sykdommen, dvs. er bærere av enten HLA-DQ2 eller DQ8. Glutenpeptider kan binde til DQ2 og DQ8 og aktivere T celler noe som setter i gang en sykdomsfremkallende betennelse i tarmen. TG2 modifiserer glutenpeptider både ved deamidering (introduksjon av negative ladninger) og kryssbinding. Deamidering gjør at peptidene binder bedre til DQ2 og DQ8 og dermed skaper en kraftigere betennelse. Cøliakipasienter lager også antistoffer mot TG2. Dette tror man skyldes at TG2 kan kryssbinde betennelsesfremkallende glutenpeptider til seg selv. Pasienter med de glutensensitive sykdommene dermatitis herpetiformis (DH) og gluten ataxi (GA) har i tillegg autoantistoffer mot TG3 og TG6.
I avhandlingen er kryssbinding- og deamideringsaktiviteten til TG2 studert. Det ble vist at mange ulike betingelser kan gi opphopning av deamiderte og dermed betennelsesfremkallende glutenpeptider. Avhandlingen tar også for seg hvordan aktiviteten til TG2 kan reguleres ved hjelp av oksidering. Det blir også sådd tvil om utbredelsen av TG2 på celleoverflater, ettersom et antistoff brukt for å visualisere overflate-TG2 viste seg å gjenkjenne et helt annet protein. Tilslutt viser avhandlingen at både TG3 og TG6 er i stand til å modifisere glutenpeptider noe som indikerer at TG3 og TG6 kanskje kan spille en rolle i DH og GA på linje med TG2 i cøliaki.
Kontaktperson
For mer informasjon, kontakt Natalia Andronova.