Bedømmelseskomité
- 1. opponent: Docent Lars Kjellin, Psykiatriskt forskningscentrum, Örebro
- 2. opponent: Professor Rolf Wynn, Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Tromsø
- 3. medlem av bedømmelseskomitéen: Professor Svein Friis, Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo
Leder av disputas
Førsteamanuensis Christine Friestad, Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo
Veiledere
- Professor Torleif Ruud, Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo
- Professor Arnstein Finset, Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo
- Professor Georg Høyer, Institutt for samfunnsmedisin, Universitetet i Tromsø
Sammendrag
Avhandlingen undersøker personalet på akuttavdelinger innen psykisk helsevern sine holdninger til bruk av tvang, og om det er sammenheng mellom personal-, avdeling- eller pasientvariabler og faktisk bruk av tvang. For dette formål ble det utviklet et spørreskjema for å kartlegge personalets holdninger til tvang: “The staff attitude to coercion scale (SACS)”. Basert på faktoranalyse kunne personalets holdninger deles inn i tre grupper. De tre gruppene med holdninger fikk navnene: “Tvang som krenkende” (kritisk holdning til bruk av tvang), “Tvang som omsorg og av sikkerhetshensyn” (pragmatisk syn på tvang) og “Tvang som behandling” (positivt syn til tvang). Flernivåanalyse viste at personalets holdninger varierte signifikant mellom ulike avdelinger.
Videre ble data om 1016 tvangsinnlagte pasienter koblet til data fra 32 personalgrupper/akuttavdelinger, og analysert i forhold til bruk av skjerming og belter under innleggelsen, samt bruk av tvangsmedisinering ved utskrivning. Det var betydelig variasjon mellom akuttavdelingene i bruk av alle de tre typene av tvang. Når det ble kontrollert for andre variabler, var variasjonen mellom avdelinger i bruk av skjerming og tvangsmedisinering fortsatt statistisk signifikant. Akuttavdelinger i store byer (mer enn 100 000 innbyggere) brukte mer skjerming enn avdelinger knyttet til mindre steder. Det var også en sammenheng mellom bruk av skjerming og at pasienten ble oppfattet som aggressiv av personalet, hadde utført selvskading eller ble opplevd som selvmordstruende. Pasienter som hadde fått en schizofreni diagnose var de som i hovedsak ble tvangsmedisinert, samt at pasienter som var godt kjent av henvisende instans ble oftere tvangsmedisinert. Personalets holdninger til tvang (SACS) på avdelingsnivå var ikke statistisk signifikant assosiert med variasjon i faktisk bruk av tvang. Den betydelige variasjonen antyder at noen avdelinger har et forbedringspotensial når det gjelder å redusere bruk av tvang. Studien indikerer også at intervensjoner for å redusere bruk av tvang bør inkludere organisasjon- og personalfaktorer, samt ha fokus på årsaker til pasienters aggresjon og på samspill/kommunikasjon mellom personal og pasienter.
Avhandlingen inneholder en etisk drøfting av forholdet mellom bruk av tvang og pasientene sine grunnleggende menneskerettigheter, og argumenter for at det ut i fra et menneskerettighetsperspektiv er viktig å jobbe med å redusere bruk av tvang til et absolutt minimum.
Kontaktperson
For mer informasjon, kontakt Camilla Rake.