Prøveforelesning
Bedømmelseskomité
- opponent: Chief Physician Corstiaan C Breugem, Wilhelmina Children's Hospital, University of Utrecht, Nederland
- opponent: Professor Hallvard Vindenes, Institutt for klinisk odontologi, Universitetet i Bergen
- medlem av bedømmelseskomiteen: Førsteamanuensis Harriet Akre, Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo
Leder av disputas
Professor Leiv Arne Rosseland, Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo
Hovedveileder
Avdelingssjef Kim Alexander Tønseth, Oslo universitetssykehus HF
Sammendrag
Kirurgisk behandling av velofaryngeal insuffisiens
Overlege og forsker Charles Filip har studert effekten av to ulike operasjonsmetoder for behandling av luftlekkasje mellom munn og nese under tale. Fenomenet kalles velofaryngeal insuffisiens og skyldes en ufullstendig lukning mellom den bløte gane og bakre svelgvegg. Velofaryngeal insuffisiens kan gi hypernasal stemmeklang og/eller nasalt luftutslipp i talen, noe som kan medføre nedsatt taleforståelighet og påfølgende kommunikasjonsvansker. Velofaryngeal insuffisiens kan forekomme bl.a. hos pasienter som tidligere har gjennomgått ganelukking for en medfødt ganespalte.
Liten velofaryngeal insuffisiens og lett grad av hypernasalitet ble behandlet med transplantasjon av fettvev fra pasienten til bløte gane og bakre svelgvegg. Dette viste seg å redusere avstanden mellom bløte gane og bakre svelgvegg under fonasjon, målt med ett magnetkamera ett år etter operasjonen. I tillegg ble lydbåndopptak evaluert av tre blindede logopeder (dvs. uten kjennskap til om opptakene var før eller etter operasjon). Evalueringen viste redusert hypernasalitet ett år etter operasjon hos 16 pasienter født med ganespalte (statistisk signifikant). Dette er til nå den største studien der velofaryngeal insuffisiens er behandlet med eget kroppsfett hos pasienter født med ganespalte.
Pasienter med 22q11.2 delesjon syndrom (også kjent som velocardiofacialt syndrom eller Di George syndrom) har ofte velofaryngeal insuffisiens. Tolv pasienter med syndromet ble behandlet med en svelglapp (faryngeallapp), som består av en muskel som hentes fra bakre svelgvegg og sys inn i den bløte gane. I denne avhandlingen ble det for første gang gjort en blindet logopedisk evaluering av operasjonsmetoden hos pasienter med syndromet. Evalueringen viste en forbedring av alle relevante talevariable ett år etter operasjonen (statistisk signifikant).
Kontaktperson
For mer informasjon, kontakt Natalia Andronova