Prøveforelesning
Bedømmelseskomité
- opponent: Professor Alice Kvåle, Institutt for global helse og samfunnsmedisin, Universitetet i Bergen
- opponent: Førsteamanuensis Audny Anke, Universitetssykehuset Nord-Norge HF, Tromsø
- medlem av bedømmelseskomiteen: Professor Johan Stanghelle, Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo
Leder av disputas
Professor Kåre Birger Hagen, Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo
Hovedveileder
Professor Jens Ivar Brox, Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo
Sammendrag
Manuellterapeut og PhD-student Øystein Skare har validert utfallsmål for evaluering av behandling av pasienter med øvre leddleppeskade i skulder. Han har sammen med kolleger også planlagt og utført en studie som sammenlikner effekten av artroskopisk (kikkhull) reparasjon av leddleppe, flytting av utspringet til den lange bicepssenen og kun diagnostisk artroskopi (placebo). Alle pasienter gis fysioterapi etter samme prinsipper etter inngrepet. Behandling er gitt etter loddtrekning (randomisering). Pasientene og de som evaluerer pasientene og resultatene er blindet for behandlingen for å minske sjansen for påvirkning (bias). Bruk av placebobehandling kan gi informasjon om effekten av de andre behandlingene er større enn placebo. Oppfølging og evaluering i denne studien er ikke avsluttet.
Det har til nå manglet validerte utfallsmål for pasienter med øvre leddleppeskade i skulder. Gode utfallsmål bør ha liten målefeil (høy reliabilitet), måle det de er ment å måle (være valide) og fange opp kliniske viktige endringer over tid (være responsive). I sin avhandling Study design and outcome measures for evaluation of the treatment of SLAP lesions in the shoulder har Øystein Skare og hans medarbeidere vist at det kliniske utfallsmålet Rowe score (1988 versjonen) og de pasientutfylte Western Ontario Shoulder Instability Index (WOSI) og Oxford Instability Shoulder Score (OISS) for helserelatert livskvalitet, kan benyttes til evaluering av behandling av pasienter med øvre leddleppeskade i skulderen. Individuelle målefeil indikerer at disse utfallsmålene er bedre egnet til å skille pasienter på gruppenivå enn individnivå. Begrenset samsvar mellom spørsmål som er ment å måle det samme, eller mellom flere utfallsmål, tyder på at resultater ved de ulike utfallsmålene ikke kan sammenliknes direkte. OISS er enklest å administrere og anbefales som et enkelt utfallsmål.
Kontaktperson
For mer informasjon, kontakt Natalia Andronova