Prøveforelesning
Bedømmelseskomité
- 1. opponent: Professor Rosa Ana Risques, Department of Pathology, University of Washington, USA.
- 2. opponent: Professor Ole Didrik Lærum, Klinisk institutt 1, Universitetet i Bergen, Norge.
- 3. medlem av bedømmelseskomiteen: Professor Lars Aabakken, Klinikk for kreft, kirurgi og transplantasjon, Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo, Norge.
Disputasleder
Instituttleder Ivar Prydz Gladhaug, Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo.
Hovedveileder
Professor emeritus Ole Petter Clausen, Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo.
Sammendrag
Korte telomerer i ulcerøs kolitt.
Kronisk betennelse kan medføre oksidativt stress, en tilstand der cellenes antioksidantforsvar utmanøvreres av frie oksygen radikaler. Vedvarende oksidativt stress kan føre til skader på kromosomene, strukturene som inneholder kroppens arvestoff. Kromosomenes endestykker: telomerene, er viktige for beskyttelse og stabilisering av kromosomene. Telomerene er spesielt følsomme for bruddskader, noe som kan oppstå ved varig oksidativt stress. Resultatet av slike brudd kan være ultrakorte telomerer som ikke lengre kan beskytte kromosomet. Forkortning av telomerer er forbundet med øket risiko for utvikling av kreft. Ulcerøs kolitt (UC) er en kronisk betennelsestilstand i tykktarmen (colon), og som medfører økt risiko for tykktarmskreft. Sykdommen gir økte nivåer av oksidativt stress i colon. Det er antatt at etter 10 år med aktiv sykdom vil 10 % av pasientene ha utviklet endringer i tykktarmens slimhinne: dysplasi, et forstadium til tykktarmskreft. Pasienter med dysplasi har økt risiko for utvikling av tykktarmskreft, og betegnes som progressorer. Pasienter uten dysplasi betegnes som ikke-progressorer, og har ingen økt risiko for utvikling av tykktarmskreft. Hva som gjør at en UC-pasient utvikler seg til en progressor er ukjent. Vi har undersøkt tykktarmslimhinne fra pasienter som har hatt UC i mer enn ti år, både fra progressorer og ikke-progressorer. Ved å benytte en ny metode som analyserer forekomsten av ultrakorte telomerer, kunne vi sammenligne nivåene av disse, i colon fra progressorer og ikke-progressorer. Resultatene våre viser at colon fra progressorer hadde høyere antall av ultrakorte telomerer sammenlignet med ikke-progressorer. Dette er ny kunnskap, og bidrar til forståelsen av mekanismene bak utvikling av progressorer. Ultrakorte telomerer kan også være en markør for å identifisere en progressor på et tidlig stadium i sykdomsutviklingen.
Kontaktperson
For mer informasjon, kontakt Silje H. Stenersen