Tid og sted for prøveforelesning
Se prøveforelesning.
Bedømmelseskomité
- 1. opponent: Professor Anna Lindström, Institutionen för lingvistik och filologi, Uppsala Universitet
- 2. opponent: Førsteamanuensis John Nessa, Institutt for global helse og samfunnsmedisin, Universitetet i Bergen
- 3. medlem av bedømmelseskomiteen: Professor Mette Brekke, Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo
Disputasleder
Professor Torbjørn Omland, Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo
Hovedveileder
Professor Pål Gulbrandsen, Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo
Sammendrag
Norske og internasjonale retningslinjer for god pasientbehandling legger vekt på at
pasienter skal involveres i beslutninger om videre behandling og utredning, også kalt samvalg. Slike retningslinjer har fått bred oppslutning i de senere år, og fremmes under slagord som “ingen beslutning om meg, uten meg”, og er nedfelt i pasientrettighetsloven som fastslår at pasienten har «rett til å medvirke ved valg mellom tilgjengelige og forsvarlige undersøkelses- og behandlingsmetoder» (§3-1). Likevel vet vi lite om hvordan dette faktisk skjer i norsk helsevesen. For å undersøke dette, er videofilmede konsultasjoner fra et norsk sykehus studert i detalj ut fra en samtaleanalytisk tilnærming.
Språkviter og forsker Anne Marie Dalby Landmark viser i sin avhandling at legene til en viss grad involverer pasienter i beslutninger, særlig om kirurgiske inngrep, ved å tilby valg, få fram pasientenes ønsker, og sikre pasientens aksept. Studien viser imidlertid at både leger og pasienter praktiserer en begrenset form for pasientinvolvering i beslutninger om videre behandling. Dette skjer både ved at legenes måter å involvere pasienter på i praksis snarere motvirker enn medvirker til involvering, ved først og fremst å bidra til å få pasienten med på beslutninger som er i tråd med legens oppfatning. Videre viser studien at pasientene trekker veksler på egen erfaring og kunnskap for å påvirke beslutningsprosessen, samtidig som de likevel ofte utviser motstand mot å være den som tar beslutningen, for eksempel med henvisning til at det er legen som vet best og som bør bestemme.
Slik detaljert kunnskap om hvordan pasienter faktisk involveres i beslutninger om videre behandling kan brukes til å spesifisere og utvikle mer empirisk baserte anbefalinger for god praksis.
For mer informasjon
Kontakt gruppe for forskerutdanning.