Prøveforelesning
Bedømmelseskomité
- Førsteopponent: Professor Britt Skogseid, Institutionen för medicinska vetenskaper, Uppsala Universitet, Sverige
- Annenopponent: Professor Jon Arne Søreide, Klinisk institutt 1, Universitetet i Bergen
- Komitéleder: Professor Helge Scott, Klinikk for laboratoriemedisin, Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo
Leder av disputas
Professor Pål Andre Holme, Kreftklinikken, Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo
Hovedveileder
Espen Thiis-Evensen, Avdeling for transplantasjonsmedisin, Klinikk for kirurgi, inflammasjonsmedisin og transplantasjon, Oslo universitetssykehus HF
Sammendrag
Nevroendokrin kreft oppstår i hormonproduserende celler som finnes i de fleste av kroppens organer. Kreftcellene kan produsere symptomgivende hormoner. Dette kan gi symptomer som kan forveksles med vanligere tilstander som astma, hjertesykdom og irritabel tarmsyndrom. De hurtigvoksende formene utvikler seg raskt og regnes blant de mest aggressive krefttypene som finnes. De langsomt voksende formene kan vokse i tiår før de gir symptomer. Mange har spredning ved diagnosetidspunktet.
I sin avhandling Epidemiology of Neuroendocrine Neoplasms in Norway har Raziye Boyar Cetinkaya og medarbeidere studert forekomst og overlevelse ved nevroendokrin kreft og sett nærmere på hvilke faktorer som er av betydning for prognosen.
De fant at forekomsten har økt fra 13 i 1993 til 21 (per 100 000) i 2010. Den største økningen i forekomst har vært for svulster lokalisert i binyre, bukspyttkjertel og lunge. Nesten halvparten av pasientene har spredning ved diagnosetidspunktet. Overlevelsen ved denne kreftformen har blitt bedre. De har funnet at menn har dårligere overlevelse enn kvinner og diskuterer om dette kan skyldes egenskaper ved kreften som kan ha betydning for valg av behandling.
Hos en undergruppe med nevroendokrin kreft i bukspyttkjertelen så man spredning opptil 10 år etter antatt helbredende kirurgisk behandling. Dette støtter anbefalingen om langvarig oppfølging også hos pasienter som er antatt kurert etter operasjon. Som en konsekvens av dette er det innført 15 års oppfølging av denne pasientgruppen.
For mer informasjon
kontakt Gruppe for forskerutdanning