Prøveforelesning
Bedømmelseskomité
- Førsteopponent: Professor Ugur Sahin, University Medical Center (UMC) of the Johannes Gutenberg-University Mainz, Tyskland
- Annenopponent: Professor Magnus Essand, Institutionen för immunologi, genetik och patologi, Uppsala Universitet, Sverige
- Komitéleder: Professor Vessela N. Kristensen, Avdeling for klinisk molekylærbiologi, Klinikk for indremedisin og laboratoriefag, Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo
Leder av disputas
Professor Harald Alfred Stenmark, Senter for kreftcelle-reprogrammering, Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo
Hovedveileder
Professor Johanna Olweus, Institutt for kreftforskning, Kreftklinikken, Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo
Sammendrag
Immunforsvaret vårt er spesialisert for å beskytte oss mot infeksjoner. Immuncellene kan angripe celler som er infisert av for eksempel influensavirus, fordi viruset endrer cellene slik at de oppfattes som fremmede og farlige. Når kreftsykdom spres, er det fordi immunsystemet tolererer kreftcellene. Immunterapi har de senere år revolusjonert kreftbehandling. Ved vellykket immunterapi ”lures” immunsystemet til å ”tro” at kreften er en infeksjon.
Flertallet av pasienter som har kreft med spredning blir imidlertid fortsatt ikke kurert. Effekten av immunterapi begrenses når pasientens immunforsvar ikke oppfatter kreftcellene som fremmede eller farlige, og ved de fleste kreftformer er målrettet immunterapi ikke tilgjengelig fordi man mangler gode målmolekyler.
Strønen og medarbeidere viser i avhandlingen ”Exploring donor T-cell repertoires in cancer immunotherapy” at immunceller fra friske personer kan benyttes til å målrette immunterapi. Immunceller fra friske individer kan gi kraftige immunreaksjoner ved organtransplantasjon dersom vevstypen mellom pasient og giver ikke er matchet. I to artikler viser Strønen og kolleger hvordan en slik avstøtningsreaksjon kan målstyres mot bestemte proteiner som er unike for visse celletyper, og dermed ”avstøte” kreftceller fra pasienter med føflekk-kreft og blod-/lymfekreft. I andre deler av arbeidet viser forfatterne at immunceller fra friske givere kan gjenkjenne flere mutasjoner i kreftceller fra pasienter med føflekkreft enn det immunceller fra pasientene gjør. Slike mutasjoner er egnede målmolekyler for behandling fordi de bare finnes i kreftcellene og ikke i friske celler.
Strønen og kolleger viser også at immunitet mot kreft kan overføres når gener som koder for immunreseptorer, såkalte T-cellereseptorer, ble overført til andre immunceller. Dette gir håp om at immunforsvaret til friske givere kan benyttes til å utvikle ny og målrettet immungenterapi for pasienter med kreft.
For mer informasjon
kontakt Gruppe for forskerutdanning