- Det voldsomme medietrykket handlet i veldig liten grad om hva som faktisk hadde skjedd utover at han tok sitt eget liv. Det ble fylt på med hyllester fra fjerne og nære. Jeg synes det er bra at pressen formidlet familiens åpenhet, men summen av omtalen og totaliteten synes jeg ble en glorifisering og romantisering av det som skjedde, sier Walby til Nettavisen.
- Men Maud Angelica klarte å sette tragedien og lidelsen inn i en kontekst da hun talte i begravelsen. Det var en veldig fin balansering av det hele. Det var mye snakk om åpenhet og selvmordsproblematikk i løpet av de dagene. Men det var egentlig ikke noe åpenhet rundt selve dødsfallet, bortsett fra at det var et selvmord. Det ligger alltid noe under. Og det synes jeg Maud Angelica klarte å formidle veldig fint, uten å gå inn i detaljer som utenforstående ikke har noe med, sier han.
- Hva burde pressen gjort annerledes?
- Jeg tenker det er helt riktig at man skriver om det, men man kunne dempet totaliteten og sensasjonspreget. Jeg synes heller man kunne benyttet anledningen til å sette et bredere lys på problematikken: Hvorfor noen velger å ta sitt eget liv? sier Walby.