NRK-journalist Annemarte Moland ble 8. september tildelt Olafprisen for innsatsen med å sette selvmord på den offentlige agendaen. Hun har tidligere fått flere andre utmerkelser, blant annet den prestisjefylte European Press Prize.
Det var moren til en ung mann som hadde tatt livet sitt, som sparket det hele i gang. Moland intervjuet henne til en Dagsrevyen-reportasje for noen år siden og fikk følgende spørsmål tilbake:
«Er du klar over hvor mange pasienter i psykisk helsevern som tar sitt eget liv?»
Hun sa også: «Hvor ellers i norsk helsevesen ville vi godtatt så høye dødstall uten at det ble satt i gang et stort arbeid for å få ned antallet?»
Moland ble nysgjerrig.
– Men jeg tenkte at det er vel noen som gjør noe med det. Det finnes nok noe kartlegging.
200 tilsynssaker
Det ble Moland selv som skulle gjøre den kartleggingen. Hun og kollegaene gikk gjennom alle selvmord i 2014, 2015 og 2016 som hadde blitt tilsynssaker i norsk helsevesen.
Dette var saker om mulig svikt i spesialisthelsetjenesten. Slike saker varsles inn til Statens helsetilsyn, som så sender sakene videre til fylkesmennene som avgjør om det skal åpnes tilsynssak eller ikke.
200 slike saker til sammen resulterte i en mengde artikler og reportasjer hos NRK. I arbeidet ble Moland og kollegene også oppmerksomme på noe annet.
En lukket selvmordsgruppe
I et varsel fra en psykiatrisk avdeling – om en ung jente som hadde tatt sitt eget liv – fant journalistene følgende setning: «Det viser seg at pasienten, og venninnen, deltok i en lukket selvmordsgruppe på Facebook».
Varselet ble opphavet til «Trigger Warning»: et stort journalistisk arbeid som avslører et lukket nettverk på Instagram der hundrevis av unge jenter deler bilder og videoer av selvskading, noen ganger også selvmord.
Se dokumentaren Trigger Warning
– Jeg har aldri vært så redd for å gjøre vondt verre med journalistikken noen gang. Jeg fryktet at arbeidet ville utløse flere selvmord enn det ville forebygge, sier Moland.
Involverte helsefaglige personer.
Hun hadde både våkenetter og mange diskusjoner med kolleger og sjefer, der spørsmålet «hva vil dette utløse» stod i sentrum.
– Men igjen og igjen landet vi på at dette er for viktig til ikke å fortelle.
I arbeidet har Moland og kollegene også rådført seg med fagpersoner, blant andre Fredrik Walby og Anita Tørmoen ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging (NSSF). De ble tidlig involvert, og i sluttfasen leste de eller så igjennom alle saker før publisering. Også psykologer og etterlatte-foreninger var med.
– Involveringen av fagpersoner førte blant annet til at mindre kjente selvskadingsmetoder ikke ble nevnt i sakene vi publiserte. Dette var for å unngå smitteeffekt, forteller Moland.
Stemningen etter et selvmord
Hun forteller at det som har gjort mest inntrykk på henne, er hva som skjer i nettverket etter et selvmordsforsøk eller et selvmord.
– Da piskes stemningen i nettverket opp. Det kaoset som oppstår i den store, felles sorgen, synes jeg er veldig skummelt. Da er liv i fare.
Noe av det journalistene dokumenterte, var hvordan et selvmord eller selvmordsforsøk kunne føre til flere tilfeller i perioden like etterpå.
Journalistene hadde tilgang til nettverket blant annet gjennom kontoen til 17-åringen Andrine, som hadde tatt sitt eget liv. Andrines mor var en viktig kilde, og det ble etter hvert også andre jenter i nettverket.
Hadde «brukt opp» spesialistene
Under utdelingen av Olafprisen ble Moland spurt hvilket råd hun ville gitt helseministeren. Da sa hun: "Få stabilitet i barne- og ungdomspsykiatrien.»
– I arbeidet med boken jeg skriver på nå, har jeg møtt jenter som har hatt 20 behandlere på ett og et halvt år. Når du er 14-15 år og livet er i kaos uansett, er det ikke den ustabiliteten du trenger, mener Moland.
Mange opplever at de ikke blir tatt på alvor, for eksempel ved at de blir oppfattet som oppmerksomhetssyke, legger hun til.
– En av kildene mine er 24 år nå. Til slutt sa de til henne at hun hadde brukt opp alle spesialistene og at hun kom til å dø ung uansett.
Løsningen for kvinnen ble å få en langtidsplass. I dag har hun det mye bedre, ifølge Moland.
Ønsket bedre behandling
I etterkant av Trigger Warning, gjorde NRK en spørreundersøkelse blant landets barne- og ungdomspsykiatriske avdelinger.
Av de avdelingene som svarte, hadde åtte av ti satt i verk nye tiltak etter avsløringene, for eksempel ved å snakke med pasienter om de mørke nettverkene eller diskutere saken på fagmøter. Noen hadde gjort endringer i behandlingsrutinene sine.
– Da vi startet, satte vi en del mål på hva vi ville oppnå. Et av de øverste målene var at disse jentene må bli sett og hørt tidligere. Det målet føler jeg at vi har nådd, selv om mye arbeid gjenstår, sier Moland.