Blant annet peker Riksrevisjonen på at det er behov for at mer kunnskapsbasert behandling tas i bruk i tjenestene, noe som er sterkt relevant for mennesker med tilbakevendende selvmordsatferd. Dialektisk atferdsterapi (DBT) trekkes særskilt frem som en behandlingsform anbefalt av Helsedirektoratet som bør anvendes, men som likevel synes å være tilfeldig utbredt ifølge Riksrevisjonens gjennomgang.
Førsteamanuensis Anita Johanna Tørmoen leder DBT-utdanningsprogrammet ved NSSF, og er stolt over at NSSF hittil har utdannet ca 450 DBT-terapeuter i 19 av landets helseforetak. Hun kan fortelle at det har vært rekordstor søkning til DBT-utdanningen de siste årene, til tross for de utfordringene som pandemien medfører for både behandling og undervisning. Som et resultat av den store etterspørselen har det blitt satt opp ekstra utdanning i DBT utover det årlige kullet. Tørmoen opplyser om at det er søkere fra hele landet, og at utdanningsprogrammet således bidrar sterkt til utbredelsen av behandlingsformen.
I Riksrevisjonens rapport fremgår det at Dialektisk atferdsterapi er den behandlingsformen flest behandlere i BUP etterlyser og savner i sin klinikk. – Det er veldig positivt at så mange har fått øynene opp for denne behandlingsformen og hva den kan tilby, sier Tørmoen, før hun utdyper at dette ikke har kommet av seg selv. - Alle våre lærere er også klinikere, og de har gjennom flere år gjort en solid figur og vært gode læremestre overfor sine kolleger som igjen viderefører DBT ut til pasienter. Gjertrud Kvalstad, Marthe Stornes og Kristoffer Bele Ødegård gjør en utmerket jobb ved vår utdanning, ved å forklare, modellere og menneskeliggjøre en delvis manualbasert terapi. De har alle svært mye praktisk klinisk erfaring å dele, samtidig som de har god oversikt over både de teoretiske og de kliniske aspektene av metoden.
Tørmoen vil videre trekke frem Lars Mehlum og berømme ham for forskningen på psykoterapi og ungdom, der DBT kommer godt ut. – Dette var den første forskningen internasjonalt som viste effekten av DBT for ungdommer. Siden har flere studier bekreftet disse funnene. Forskningen har vært viktig for å kunne implementere DBT i Norge. NSSFs DBT-forskning er publisert i anerkjente tidsskrifter, men oppsummeringer på norsk kan leses i Suicidologi,eller på dbt.no eller selvmord.no. Videre påpeker Tørmoen at forskergruppen ledet av Mehlum ved NSSF nå skal se på hvordan det går med ungdomspasientene 10 år etter behandling etter hvert som de er kommet over i voksen alder. Dette er unikt og vekker stor internasjonal interesse. Tørmoen som også har jobbet klinisk med DBT gjennom mange år avslutter med å si at det er en enorm belønning som kliniker å se at pasientene reiser seg, står stødigere enn før, gjenopptar troen på livet, starter i arbeid eller utdannelse, samt angir å ha opplevd behandlingen som betydningsfull og livsendrende. Mange kolleger finner også behandlingsmetoden livsendrende; beskrivelser fra våre deltagere i utdanningsforløpet viser hvor mye de har endret praksis. Det styrker vår tro på at systematisk implementering av kunnskapsbasert behandling rager langt over «train and hope»-praksisen som ofte ligger under mye annen opplæring i helsevesenet. Også i Riksrevisjonens rapport vises det nettopp til dette at de som anvender DBT oppgir å være svært tilfreds med metoden.