Ungdom som selvskader eller forsøker å ta livet sitt, som DBT er laget for, trenger blant annet eksplisitt hjelp til å forholde seg til følelser på nye måter, idet emosjonsreguleringssvikt ofte er opprettholdende for problemene. Videre har ungdommene ofte behov for bistand til bedre samspill med andre. Foreldre eller andre pårørende kan lett bli involvert i form av å være bekymret, passe for mye på den enkelte, eller å være helt skjøvet ut på sidelinjen selv om man bor sammen. Foreldrene har ofte et stort behov for å forstå sitt barn, kommunisere på andre måter og bidra med livsviktig endring rundt den unge.
Gode resultater for den enkelte pasient er kjent fra et utall DBT-studier, men mindre kjent er det hvilken virkning foreldredeltagelsen i DBT kan ha. Tørmoen har selv vært nysgjerrig på dette lenge, og etter å ha gjort en kort kvalitativ undersøkelse i forbindelse med en tidligere pilotstudie av DBT i Norge, fikk hun inntrykk av at foreldre som deltok i DBT-flerfamiliegrupper i studien var svært fornøyd med både form og innhold, samt at mange oppga også ett år etter behandling at familien hadde fått varige nye og bedre måter å snakke sammen på. Nylig fikk Tørmoen en hilsen fra en av ungdommene som for mange år siden gikk i DBT: «… vi snakker ennå om dette i familien, ikke bare jeg, men også mamma bruker ferdighetskortene [lommekort som forklarer mestringsmåter på lite plass] ennå…»
Nylig ble en studie publisert som befester dette inntrykket. Joan Asarnow og kolleger finner at ungdom som har gått i DBT får bedre emosjonsregulering, og at dette best kan forklare reduksjonen i selvdestruktiv atferd. I tillegg viser forfatterne at foreldre som var med i DBT-terapi sammen med sine ungdom oppga å bruke langt flere mestringsmåter både under og ett år etter behandlingen, slik de lærte det i DBT-terapien - til forskjell fra dem som mottok andre behandlingsformer. Dette kan tyde på at foreldres deltagelse i DBT-behandling har økt deres muligheter for å støtte og fasilitere ungdommens bruk av gode mestringsmåter. Og det er jo akkurat derfor vi er så begeistret for flerfamiliegruppene i DBT, sier Tørmoen. - Vi ser dette stadig vekk! Samtidig ser vi at det for den enkelte pårørende også kan bety enormt mye å delta aktivt i behandling, og vi forsøker å også trekke inn mer av dette når vi driver med DBT-behandling overfor voksne. Vi har vært for dårlige på å gjøre dette hittil, og nå forsøker vi å få til en endring på dette ved DBT-teamet på OUS, og tilbyr tidligere og hyppigere inklusjon av pårørende under orientering og underveis i behandlingen. Kanskje er det også tid for at DBT-miljøet i Norge forsøker ut egne DBT-ferdighetsgrupper for pårørende? Om det er noen som allerede gjør det, vil jeg gjerne få vite om det, avslutter Tørmoen.
(Asarnow, J.R., Berk, M.S., Bedics, J., Adrian, M., Gallop, R., Cohen, J., Korslund, K., Hughes, J., Avina, C., Linehan, M.M., & McCauley, E. (2021) Dialectical Behavior Therapy for Suicidal Self-Harming Youth: Emotion Regulation, Mechanisms, and Mediators. Journal of the American Academy of Child and Adolescent Psychiatry. doi:10.1016/j.jaac.2021.01.016)