Professor Robert Goldney er en av verdens fremste eksperter på selvmord og depresjon. Før han ble pensjonist, jobbet han ved The University of Adelaide i Australia. Etter 45 år i feltet stiller han imidlertid et kontroversielt spørsmål: Virker nasjonale forebyggingsprogrammer?
– Vi trodde at det ville hjelpe å øke kunnskapen om symptomer på selvmordsatferd og psykisk sykdom, samt om de potensielle behandlingene. Dette kan hjelpe til en viss grad, men det har ikke blitt ordentlig undersøkt. Det ser ut til at noen slike tiltak er effektive, men vi vet ikke hvilke, sier han.
Noen tiltak har blitt godt dokumentert og fått ned selvmordsratene i enkelte områder, påpeker han.
– Men i Australia har det blitt lagt ned enorme summer i kampanjer som ikke har en dokumentert effekt. Jeg har blitt stadig mer bekymret for at dette ikke er effektivt.
Et blandet bilde
Goldney stusser over at selvmordsratene har steget i flere land siden årtusenskiftet, til tross for store nasjonale forebyggingsprogrammer. Disse programmene inkluderer strategier og ulike initiativer, deriblant folkeopplysning om selvmordsrelatert atferd og psykisk sykdom. De første programmene ble startet på 1990-tallet, og i 2014 estimerte Verdens helseorganisasjon at 28 land hadde dem. Tallet var stigende.
Les Robert Goldneys artikkel om temaet i tidsskriftet Suicidologi nr. 1, 2021
Utviklingen i selvmordsrater har imidlertid ikke har vært ensartet. I Australia sank de først, før de steg med 13 prosent fra 2009 til 2018, ifølge instituttet Australian Institute for Health and Welfare. I USA steg tallene med 35 prosent fra 1999 til 2018, ifølge Center for Disease Control.
Også i England og Wales har pilene pekt oppover. I Norge har tallene vært nokså stabile i 20 år, men det har blitt stilt spørsmål ved hvorfor de ikke har gått nedover: «Spesielt trenger vi mer kunnskap om hvilke intervensjoner som virker», skrev professorene Øivind Ekeberg og Erlend Hem i 2019 .
Et optimalt informasjonsnivå?
I boka «Suicide Prevention» fra 2019 skriver Goldney og psykiatriprofessor Navneet Kapur ved University of Manchester at det er vanskelig å finne dokumenterte effekter av en del programmer som er ment å forebygge selvmord.
Tiltak som har dokumentert effekt, er først og fremst de som reduserer den fysiske muligheten til å ta sitt eget liv, som sikring av broer. Det finnes også noe dokumentasjon på effekten av enkelte undervisningsopplegg i skolen, samt redusert tilgang til noen eldre beroligende og smertestillende midler og god tilgang på medisiner for bipolar sykdom og schizofreni.
Men når det gjelder tiltak som screening for selvmordsfare i primærhelsetjenesten, allmenn folkeopplysning og etablering av retningslinjer for media, er effekten usikker, ifølge Goldney og Kapur. De viser til en studie av psykiatriprofessor Gil Zalsman og kollegaer i 2016, som samlet resultater fra rundt 160 studier, inkludert flere store samlestudier.
Finnes det et optimum?
– Jeg tror det finnes et optimalt informasjonsnivå, et slags optimum for hva folk kan absorbere. Nå tror jeg pendelen har svunget for langt, sa Goldney under 11. nasjonale konferanse for selvmordsforebygging i mai.
Han utdyper i en videosamtale:
– Det er litt som med reklame. Den første reklamen er effektiv. Salgstallene går opp, og du når en topp. Men hvis du fortsetter, blir folk lei, og salgstallene går nedover igjen.
Han viser til forskerne Cornelia Pechmann og David W. Stewart som i 1988 beskrev nettopp et slikt bilde i reklameverdenen.
Goldney viser også til en studie av den avdøde canadiske psykiateren Sebastian K. Littmann fra 1985:
– Littmann mente at selvmord normaliseres hvis vi snakker mye om det. Jeg tror det er mye fornuft i det. Jeg frykter at jo mer vi snakker om det, jo mer normaliserer vi selvmord som en forståelig vei ut.
Ønsker kontrollgrupper
– Men kan ikke de økte selvmordsratene ha andre årsaker?
– Jo, for eksempel har vi en sårbarhetsindeks der de landene som kommer dårligst ut i blant annet ernæring, antall leger og utdanning også har lavere selvmordsrater enn vestlige land. Vi kan dermed spørre oss om det er noe med måten vi lever på i rike land.
Goldney etterlyser flere randomiserte studier med en kontrollgruppe. For eksempel kan seks store byer ha et forebyggingsprogram, seks andre ikke. Utover dette mener han at vi foreløpig bør konsentrere oss om de tiltakene som i dag er godt dokumentert.
– En av de tingene som bekymrer meg, er at folk som tar livet sitt, ofte ikke har fått de standard behandlingene som vi vet har en effekt.
Slike behandlinger innebærer for eksempel riktig medisinering for bipolare lidelser og schizofreni, grundige vurderinger på akuttmottakene og god oppfølging etter psykiatrisk behandling, legger han til.
Oppfordrer til varsomhet
Senterleder Lars Mehlum ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging (NSSF) mener at Goldney stiller et viktig spørsmål.
– Jeg tror vi skal være varsomme med å normalisere selvmord i samfunnet. Åpenhet er viktig, men åpenheten kan i verste fall føre til at selvmord, for noen, ikke lenger oppleves som så avvikende eller uheldig. Da kan barrierene mot selvmord kanskje bygges ned. Men dette vet vi ikke sikkert, sier Mehlum.
Han tror imidlertid ikke at folkeopplysning er direkte årsak til økte selvmordsrater. I hovedsak er det Nord-Amerika og deler av Sør-Amerika som har hatt en slik økning, samt noen andre land.
– Jeg er temmelig sikker på at økningen i selvmordsrater i et land som USA ikke skyldes mer åpenhet om selvmord, men derimot altfor lett tilgang på skytevåpen og potensielt giftige legemidler. Samtidig har landet et helsevesen i økende krise, som ikke klarer å gi mennesker med psykisk uhelse effektiv hjelp, sier Mehlum.
Et skritt av gangen
USA har også et økende fattigdomsproblem og store problemer med rasisme og splittelse i befolkningen, påpeker han.
– Dette svekker tillit og evne til å løse store samfunnsproblemer som selvmord.
– Hva bør vi gjøre, hvis vi skal ta Goldneys tanker på alvor?
– Vi kan ikke skru tiden tilbake. Jeg tror heller ikke at løsningen er å gå inn for mindre åpenhet. Men vi må være varsomme, ta ett skritt av gangen og grundig evaluere de tiltakene vi gjennomfører.
Denne saken er en kortere versjon av en sak som kommer i Suicidologi nummer 2 2021.