– Historisk har det meste av medie- og sjølvmordsforskinga konsentrert seg om dei som er i risikosona. Eg meiner at vi også bør inkludere dei rundt: korleis kan vi påverke desse, slik at dei er betre i stand til å hjelpe, spør Angela Nicholas, som forskar på mental helse ved The University of Melbourne.
Gjennom å spørje personar som har hatt sjølvmordstankar, samt pårørande og fagpersonar, har Nicholas og kollegaene prøvd å finne ut kva familie og venner bør gjere om dei er bekymra for nokon.
Spør, lytt og hjelp
I ein studie frå 2018 vart ei rekkje ulike utsegner graderte av 160 deltakarar, dei fleste med personleg erfaring (eng. «lived exeperience»). Deltakarane var nokså samde i kva bodskapar som er viktigast å inkludere i ein sjølvmordsførebyggjande kampanje retta mot pårørande:
- Folk må spørje direkte om sjølvmordstankar og -planar
- Dei må lytte utan å dømme
- Dei må fortelje at dei bryr seg og ønskjer å hjelpe
Deltakarane meinte også at folk alltid må ta uttrykk for sjølvmordstankar på alvor, samt at ein umiddelbart må kontakte krisehjelp viss personen har ein plan om å ta livet sitt. Ein må også fjerne eventuelle reiskapar eller middel, viss dette kan gjerast på ein trygg måte.
Meiner at alle har ei rolle
– Eg trur verkeleg at alle i eit samfunn har ei rolle i sjølvmordsførebygging, seier Nicholas.
Ho påpeikar at det ikkje er alle med sjølvmordstankar som søkjer hjelp hos legar eller psykologar. Ein del prøver å snakke med venner eller familie, for eksempel ved å seie at dei ikkje veit korleis dei skal klare å gå vidare.
– Nokon seier ingenting i det heile tatt men trekkjer seg heller unna, drikk meir alkohol eller oppfører seg på måtar som ikkje liknar dei.
Forskingsfunna frå 2018 har blitt omgjort til sjølvmordsførebyggjande bodskapar i den australske kampanjen #YouCanTalk. I kva grad den aktuelle målgruppa får med seg kampanjen, og om dei tar til seg bodskapane, er framleis spørsmål som ein treng svar på, ifølgje Nicholas.