Hvilken behandling har de som dør i selvmord fått, hva var omstendighetene rundt dødsfallet og hvilke demografiske forhold skiller seg ut?
De to foregående rapportene fra Nasjonalt kartleggingssystem for selvmord i psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling har vært basert utelukkende på registerdata. I årets rapport inkluderes for første gang opplysninger fra et kartleggingsskjema hentet direkte fra behandlere.
Rapporten er altså den første som kombinerer kliniske data fra helseforetakene i Norge med registerdata for personer som har dødd i selvmord innen ett år etter kontakt med spesialisthelsetjenester for psykisk helse og rus.
Her er noen av funnene:
- I perioden 2009-2018 utgjorde personer fra psykisk helsevern for voksne (PHV-V) eller tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) i snitt 44,3 prosent av alle selvmord i Norge.
- Antall selvmord under og etter kontakt med PHV-V ser ut til å ha økt, spesielt i 2017 og 2018. I TSB har det vært en jevn økning gjennom perioden. Hovedårsaken er flere pasienter i tjenestene.
- Ifølge behandlerne i PHV-V hadde rundt halvparten depressivt stemningsleie ved siste kontakt før selvmord og/eller symptomer på angst og uro. Rundt en fjerdedel hadde symptomer på søvnvansker, håpløshet og/eller selvmordstanker.
- Ifølge behandlerne i TSB var det vanligste symptomet ved siste kontakt angst/uro, etterfulgt at depressivt stemningsleie.
- Både i PHV-V og TSB hadde under hver tredje pasient fått utarbeidet en kriseplan før de døde.
- Ved siste kontakt i PHV-V ble risikoen for selvmord oftest vurdert som lav, både på kort og lang sikt.
Et annet viktig funn er at mange av de som tar livet sitt tilhører sosialt marginaliserte grupper. Et flertall bor alene, og de færreste er i arbeid.
Mange mangler nære pårørende
Forsker og psykologspesialist Fredrik A. Walby, som leder Kartleggingssystemet, mener at denne typen kunnskap er helt avgjørende for å vite hvor intervensjoner skal settes inn.
A. Walby
– Disse dataene viser at fordi den sosiale marginalizseringen er så stor, må det tiltak til også utenfor helsevesenet, for eksempel i samarbeid med NAV eller kommuner, sier han.
Mange av de som dør, lever alene, og da kan ikke pårørende trekkes inn i behandlingen slik det ellers er ønskelig, påpeker han.
I denne rapporten er det særlig psykososiale forhold som er vektlagt. I tillegg til at mange lever alene og har falt ut av arbeidslivet, har mange sykehistorier som er over ett eller fem år lange. Flere har også opplevd en rekke belastninger både tidligere i livet og i den siste tiden før selvmordet.
Kan ikke bare vurdere risiko
Når mange pasienter har hatt symptomer som angst, depressivt stemningsleie og søvnvansker, er ikke dette nødvendigvis de symptomene de har vært til behandling for, understreker Walby.
– Men mange har hatt et høyt symptomtrykk ved siste kontakt. Og de symptomene som rapporteres av behandlerne, er ting som kan behandles.
At selvmordsrisikoen ofte blir vurdert som lav ved siste kontakt, er et fenomen som er kjent blant forskere, ifølge Walby. I vanlig praksis mener han likevel at det er lett å bli svært opptatt av den typen vurderinger og ikke være så bevisst på hvor vanskelige vurderingene er.
– Våre funn viser, helt i overensstemmelse med annen forskning, at man må fokusere mer på lidelsene og pasientens livsomstendigheter og ikke bare konsentrere seg om risikovurderinger, som alltid har en stor innebygd usikkerhet, sier han.
Trenger flere tiltak innen rus
Walby mener også at rusproblemer må løftes mer som en medvirkende årsak til selvmord.
– Hos mer enn en tredjedel av de som døde i selvmord etter kontakt med PHV var det opplysninger om problemer med alkohol og andre rusmidler. Her trenger vi flere spissede intervensjoner som et ledd i handlingsplanen for å forebygge selvmord.
Han påpeker at det finnes grupper og problemstillinger som ikke er dekket av denne rapporten men som vil bli tema i senere rapporter. Dette gjelder for eksempel barn og unge, der det snart kommer en egen rapport fra Kartleggingssystemet.
– Etter hvert vil vi få et mye mer nyansert bilde av de gruppene som dør i selvmord, sier Walby.
Dataene bak rapporten
Rapporten er basert på en kobling mellom Dødsårsaksregisteret (DÅR) og Norsk pasientregister (NPR). Koblingen inkluderer alle personer som døde i selvmord i Norge mellom 2009 og 2018 og som var registrert med behandlingsaktivitet i spesialisthelsetjenestene for psykisk helse og rus i NPR.
I årets rapport inkluderes også data fra et elektronisk kartleggingsskjema som behandlere fyller ut etter selvmord blant tidligere pasienter. Her svarer behandlere på spørsmål om pasienter, behandlingen og omstendigheter rundt dødsfallet som ikke kan hentes ut av registrene nevnt over. I årets rapport er disse dataene fra kartleggingsskjema fylt ut i 2018. I neste årsrapport vil det brukes data fra 2019 og 2020 samlet.