Nå elsker han livet

Helt øverst på tribunen i idrettshallen Vikingskipet sitter to brødre på rundt 40 år. Den ene spør den andre hvordan det går. Det går fint, svarer den andre.

Men broren gir seg ikke. Etter hvert innrømmer Andris at det er litt tungt nå. Så spør broren: «Har du tenkt på å ta livet ditt?»

På idrettsbanene under dem spiller barn håndball. Det er Storhamarcup, og Andris er der sammen med familien og de rundt 150 barna han er lagleder for.

– Når du får et så direkte spørsmål, i en sånn setting, nytter ikke noe annet enn å være ærlig. Så da var svaret ja, forteller Andris.

Å våge å bry seg

Nå pågår folkeopplysningskampanjen «Snakk om selvmordstanker – det kan redde liv» i Østfoldregionen. Mental Helse Norge og Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging (NSSF) står bak sammen med Sykehuset Østfold, kommunene og frivillige organisasjoner i regionene.

Ett av målene med kampanjen er at flere skal våge å bry seg når de er bekymret for noen de kjenner.

– Mange kvier seg for å spørre om selvmordstanker, men det kan redde liv. Det er ingenting som tyder på at det å spørre kan forsterke selvmordstankene, sier Lars Mehlum, senterleder ved NSSF.

Det befriende spørsmålet

Det var ikke første gang Andris Hamre tenkte på å ta sitt eget liv. Det hadde også skjedd da han var 19. Den gangen var det en venninne som fant noen dikt han hadde skrevet på et håndballprogram i bilen hans. «Denne tar jeg. Du får den tilbake når vi har funnet ut av det,» sa hun, før hun kontaktet broren.

Etter en tid ble livet bra igjen, helt til denne vinteren i 2011, da familien var samlet på Storhamarcup. Regningene hadde hopet seg opp en stund. Hamre hadde puttet dem i en skuff og skjult dem for kona.

– Alle små ting ble uoverkommelige. Det ene la seg oppå det andre, og verden ble vond og vanskelig. Jeg klarte ikke å gripe fatt i det selv, forteller Hamre.

– Hvorfor trodde du at det ville være en løsning å ta livet ditt?

– Jeg følte vel at jeg ikke strakk til, at jeg bare var en byrde for de rundt meg og at de ville ha det bedre uten meg.

Han husker ikke akkurat hva han tenkte eller følte da broren spurte om han tenkte på å ta livet sitt.

– Men jeg tror jeg opplevde det som befriende. Da skjønte jeg at jeg ville få hjelp, en hjelp jeg selv ikke klarte å be om.

– Hvorfor ikke?

– Jeg var nok en stolt idiot av en kar, som de fleste andre menn. Du skal ikke være svak. Vi menn spør jo ikke om veien hvis vi ikke klarer å finne fram. Vi kjører bare rundt og rundt.

Flest selvmord blant menn

Mer enn 70 prosent av de som tar livet sitt hvert år i Norge er menn, ifølge Folkehelseinstituttet (FHI). Aldersgruppen med høyest selvmordsrate er middelaldrende menn. Samtidig søker menn hjelp i mindre grad enn kvinner, ifølge FHIs rapport Psykisk helse i Norge fra 2018. Årsakene til dette kan være mange.

– Man skal være forsiktig med å generalisere, men det viser seg at menn har mindre kunnskap om psykiske helseproblemer og hvor man kan få hjelp i helsetjenestene. Mange menn venter i det lengste med å søke hjelp og vil helst klare seg selv, sier Lars Mehlum.

Mange menn ønsker ikke framstå som svake, og det er kanskje mer flaut for menn enn for kvinner å innse at man trenger hjelp, legger han til.

Ifølge Mehlum ser personer med selvmordstanker ofte ingen vei ut av problemene. De trenger hjelp til å se løsninger.

– Å snakke om det er det første skrittet. Andris sin bror gikk rett på sak. Det er det beste man kan gjøre.

Hjelp til å se løsninger

Andris Hamres bror reagerte med ordene: «Dette kan ikke skje». Han samlet Hamres kone, foreldre og svigerforeldre, som alle var på cup, utenfor Vikingskipet. Først holdt Andris Hamre fortsatt litt igjen. Men så fortalte han resten av familien det han nettopp hadde fortalt broren.

Både han selv og flere av de som stod rundt gråt, husker Hamre.

– Det kom som et sjokk på dem. Jeg tror nok kanskje at de hadde merket noe, men de hadde ikke tenkt at det var SÅ ille, forteller han.  

De ble enige om hvordan familien kunne hjelpe ham økonomisk. Han og kona fikk et privat lån fra foreldre og svigerforeldre for å få betalt kreditorene.

Så fulgte kona ham til fastlegen. Han snakket, mens hun satt bak og nikket eller ristet på hodet. Han ble henvist til distriktpsykiatrisk senter, der han gikk til behandling i tre år.

Tror spørsmålet kan ha reddet livet hans

I dag beskriver Andris Hamre livet som fantastisk. Han er gift med samme dame. Ungene har blitt store. Han har blitt bestefar, kjøpt hytte. Og i løpet av prosessen har han også lært noe viktig.

– Familien og jeg hadde lenge prioritert å stille opp for alle andre. Jeg var mer i håndballhallen enn hjemme. Jeg måtte finne ut hva som var viktig for meg selv, forteller han.

Han vet det ikke sikkert, men han tror at spørsmålet fra broren hans kan ha reddet livet hans den gangen.

– Jeg har tenkt mye på hvor viktig det er å tørre å spørre. Har du en venn, kollega eller slektning som du reagerer litt på, så spør hvordan det står til, om det er noe personen ønsker å snakke om.

Får du et sånt svar som broren hans fikk, er rollen din først og fremst å hjelpe vedkommende å få hjelp, legger han til.

– Det kan oppleves ubehagelig, men du tar ikke livet av noen ved å spørre om de har det bra eller om de har tenkt å ta livet sitt. Det er jeg hellig overbevist om.