Bearbeider sorgen i grupper: – Det oppleves ofte godt å si ting høyt

Kristiansand kommune har i lang tid hatt sorggrupper for etterlatte ved selvmord. Men våren 2021 startet et nytt og videreutviklet opplegg. Nå kunne deltakerne velge mellom å møtes innendørs eller ute i naturen.

Tilbudet ble også mer systematisert, og gruppe­lederne utarbeidet et opplegg bestående av en sorg­gruppeveileder, deltakerhefte og PowerPoints. De ønsket å gjøre det enkelt for andre som vil starte slike grupper.

– Vi opplever at andre er interesserte i det vi gjør. Både etablerte og nye sorggruppeledere har kontaktet oss, det samme har Den norske kirke og flere stiftelser. Vi er glade for at vårt opplegg kan gjøre det mulig å få på plass sorggruppetilbud der det ikke finnes, sier Nina Tanggaard Lomeland, som står bak opplegget sammen med kollega Svein Emil Olstad.

– Vi snakker om hva deltakerne savner, og også om hva de ikke savner. Mange har ikke åpnet opp for det spørsmålet før, og mange skammer seg bare ved tanken.

Nina Tanggaard Lomeland

Bålpraten treffer særlig menn

Lomeland og Olstad er ansatt i enheten for livsmestringi Kristiansand kommune. De samarbeider med Regio­nalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS Sør) som bidrar med veiledning og råd, samt har vært involverte i kvalitets­sikringen av sorggruppeveilederen.

Sorggruppene i Kristiansand har ti samlinger og følges opp av en ellevte erfaringssamling der delta­kerne reflekterer over det de har vært med på. Det ideelle antallet deltakere er ifølge veilederen seks­sju personer, maks åtte. Slik kan alle være aktive. Initiativet «Bålprat» skal imøtekomme mennesker som ikke har lyst til å sitte i sirkel inne i et rom. Gapa­huken der gruppen møtes, ligger en kort gåtur fra parkeringsplassen.

– Å være i naturen rundt et bål, kan være stress­reduserende og helsefremmende i seg selv. Vi ser også at flere menn benytter seg av utendørstilbudet, forteller Lomeland.

«Check in» og «check out»

Både utendørs­ og innendørssamlingene starter med en «check in», der alle sier litt. Så spilles det også en låt, musikkvideo eller filmsnutt, for at deltakerne skal være til stede med hele seg. Deretter jobber de med dagens tema individuelt, i grupper eller plenum.

Mot slutten er det «check out», der alle nevner noe som var viktig for dem denne dagen. Deltakerne får et eget deltakerhefte med oppgaver og verktøy.

Tematikken i samlingene følger et fast mønster. Den andre samlingen handler for eksempel om savn og minner, og alle tar med et bilde av den de har mistet som vises til de andre.

– Vi snakker om hva deltakerne savner, og også om hva de ikke savner. Mange har ikke åpnet opp for det spørsmålet før, og mange skammer seg bare ved tanken. Men det oppleves ofte godt å si ting høyt: at de ikke savner å rydde opp etter den de har mistet, for eksempel. Eller at de ikke savner å kjøre rundt og lete om natten.

Skam som er uttalt og delt er lettere å bære, mener Lomeland.

– Å våge å snakke om og sortere i skyld­ og skam­følelsen kan bidra til å redusere sorgen og lette sorg­arbeidet.

Inn og ut av de vonde tankene

Samlingen om savn og minner oppleves tøff for mange. Mot slutten introduseres «inspirasjonsplakaten», som finnes i deltakerheftet og kan henges på veggen hjemme. Den har blant annet tips til ting som kan gjøre deg godt: som å sette av tid til noe som gir god energi, puste dypt og gi slipp på det du ikke kan gjøre noe med.

– Målet vårt er at deltakerne skal våge å gå inn i de vonde tankene, men også ut i den nye tilværelsen. Vi er opptatt av at de skal gjøre noe godt for seg selv. De andre samlingene handler blant annet om hvordan sorg påvirker tanker, følelser, atferd og kropp. Skyld og skam blir tatt opp på en egen samling, det samme blir refleksjoner rundt en ny identitet som etterlatt. Hvordan sorg påvirker barn, familie og nettverk er også et tema.

 Vi pendler mellom å være i tapet og smerten på den ene siden og i gjenoppbyggingen på den andre siden. I gjenoppbyggingen skjer det tilpasninger, nytekning, oppbygging og endring.

Nina Tanggaard Lomeland

– Forløsende og betryggende

Utover i samlingene introduseres ulike verktøy og øvelser som hjelper deltakerne å få det bedre eller forstå seg selv bedre. Ett verktøy handler for eksempel om hvordan sortere bekymringer, et annet handler om hukommelsen, siden hukommelsessvikt og konsen­trasjonsvansker ofte følger med sorg.

– Sørgende mennesker er også mer utsatt for helseutfordringer. Det kan gå ut over nattesøvnen og opplevelsen av å mestre hverdagen. Mange endrer atferd ved at de unngår bursdager og andre sosiale sammenhenger. Kanskje gruer de seg til spørsmål, vet ikke hvilke svar de skal gi, eller de blir usikre på hvordan andre forventer at de skal oppføre seg.

Å snakke om slike ting i en gruppe kan oppleves forløsende og betryggende, ifølge Lomeland.

Pendler mellom to prosesser

Hele tiden beveger deltakerne seg innenfor den såkalte toprosessmodellen, der de både får rom til å sørge og til å bygge seg opp igjen. Modellen er en av de mest anerkjente innen sorgbearbeiding.

– Vi pendler mellom å være i tapet og smerten på den ene siden og i gjenoppbyggingen på den andre siden. I gjenoppbyggingen skjer det tilpasninger, nytenkning, oppbygging og endring. Å skape trygghet til å jobbe med begge disse prosessene, er noe av det viktigste vi gjør, sier Lomeland.

Da Kristiansand kommune startet de nye sorg­gruppene i 2021, innhentet de informasjon både fra skriftlige kilder og fra fagpersoner, sorggruppeledere, etterlatte, likepersoner og pårørende.

Blant annet var de inspirert av et mangeårig sorg­arbeid på Akershus universitetssykehus og særlig den metodiske veilederen som sorgterapeut Hege Sandanger og kollegaer utarbeidet i 2017. Denne tar for seg flere sider ved sorgarbeid, blant annet sorggrupper blant voksne som har mistet noen i selvmord (se faktaboks nedenfor).

Deltakerne erfarer at de ikke står alene i det som kanskje er den tyngste tiden i livet.

Hege Sandanger

Erfarer at de ikke står alene

I Kristiansand er sorggrupper ett av flere tilbud til etterlatte. Slik er det også på Akershus universitets­sykehus.

– I noen tilfeller har vi grupper der vi kun samler etterlatte etter selvmord, i andre tilfeller er gruppene blandet, sier Hege Sandanger, som er fagkoordinator ved Sorgbehandling poliklinikk på Akershus univer­sitetssykehus. Hun påpeker at det sosiale aspektet er sentralt i sorgbearbeiding.

– Deltakerne erfarer at de ikke står alene i det som kanskje er den tyngste tiden i livet. Gjenkjennelse gjennom samtaler og deling av erfaringer øker opplevelsen av å være inkludert og motvirker følelsen av ensomhet.

Økt interesse for sorggrupper

Noe Sandanger har merket seg spesielt i eget arbeid, er at mange etterlatte frykter å glemme. De kan opp­leve det godt å få mye tid til å snakke om den døde, både det vanskelige, men også de gode minnene.

– Jo lenger tid det har gått siden tapet, jo sterkere er ofte behovet for å huske den døde. Tiden gjør at sanser som lukt og lyd blir svakere, og det blir vanske­ligere å se personen for seg. Men det den enkelte husker, kan styrkes gjennom samtaler i gruppen. De fleste vi snakker med, ønsker å ha med seg den døde videre i livet, sier Sandanger.

Sorggrupper er en svært effektiv måte å kunne hjelpe mange – både barn, ungdom og voksne etter­latte – samtidig, mener hun.

– Vi opplever en stadig økt interesse for å sette i gang sorggrupper i Norge. Derfor er det veldig bra at Kristiansand kommune har utviklet en veileder som er tilgjengelig for alle, mener Hege Sandanger.

Les mer om sorgterapi

Denne saken ble først publisert i tidsskriftet Suicidologi 3/2023.