– Selvmord kan ikke snakkes nok om

– Til slutt møtte jeg veggen. Det var en evig kamp å innse det sjøl, sier Nils Arne Hætta (28). 

Tre selvmord i nær omgangskrets i løpet av noen få måneder hadde tæret på. 

– Jeg bare ventet på den neste som skulle ta livet sitt. Hvis telefonen ringte, og det var noen jeg ikke hadde snakket med på en stund, tenkte jeg: «Nå kommer et dødsfall.» 

- Brått ble det helt stille. Alt var normalisert og glemt, og jeg følte meg helt alene. 

Nils Arne Hætta

Nils Arne gikk rundt og var konstant bekymret. Og den som bekymret seg mest for ham, var moren hans. 

– Pasienter må dras inn

– Man kjenner best sitt eget barn. Mamma skjønte at jeg trengte hjelp. «Nu fær du til legen,» sa hun. 

Terskelen for å oppsøke helsevesenet var høy. Anne-Lajla Westerfjell Kalstad er kommuneoverlege i Kautokeino, og skriver under på at Nils Arne ikke er alene om det.

- Det tar tid å bygge tillit til helsevesenet.

Anne-Lajla Kalstad, kommuneoverlege i Kautokeino

– Samiske menn er underforbrukere av helsetjenesten. Vi opplever at pasienter nesten må dras inn til oss. De har ofte korte legejournaler, forteller hun. 

– Begrepet Birget står sentralt i samisk kultur. Det handler om å greie seg selv. Selvstendighet og uavhengighet er viktige verdier for det samiske folket. Vi er vant til å måtte klare oss på egen hånd. Lokalsykehuset er 30 mil unna, og for å komme til regionsykehuset, må du reise 60 mil. 

Hun legger ikke skjul på at en lang historie med undertrykking og fornorskning også har vært med på å skape skepsis til det offentlige. 

– Her i Kautokeino har vi heldigvis leger som snakker samisk. Men det tar tid å bygge tillit. 

Og om det sitter langt inne for en samisk mann å oppsøke legehjelp når han har brukket beinet, er det enda sjeldnere at noen kommer til Anne-Lajla med psykiske problemer eller selvmordstanker. 

– Tre-fire samtaler kan hjelpe

Hun har selv sett hvor stor forskjell det å dele og bli hørt kan gjøre i et menneskes liv. 

– For noen som sliter med selvmordstanker, kan tre-fire samtaler virkelig hjelpe, og skifte retning. Vi skriver ut antidepressiva ved behov, men vi begynner ikke der. Vi begynner med samtaler. 

Anne-Lajla kjenner flere unge som har tatt sitt eget liv. 

– Vi er så få. Så konsekvensene blir store. Ikke bare her i Kautokeino eller Norge, vi er et samfunn over flere landegrenser, og knytter bånd over hele Sápmi. Redde den som reddes kan, sier jeg. Vi trenger alle vi har. Om to barn mister sin mor, står de også i stor fare for å miste språket. Og kunnskapen. 

Som duodji, det tradisjonsrike samiske håndverket. Det er en kompetanse som viderebringes fra generasjon til generasjon, ikke noe du lærer av å lese i en bok. 

– Selvmord iblant oss gir enorme ringvirkninger. Samfunnet er lite, og slektene er store.