Samtalen rundt middagsbordet handlet om hvordan jula for mange kan være en tøff tid. Så forteller ni år gamle Daniella innholdet hun har hørt i hesteboka – hvordan man kan skade seg selv, sånn at man dør.
– Når man får høre det, sånn plutselig, blir man jo ganske sjokkert, sier mamma Ida Kristine Dahlø Stølan. Hun er også barne- og ungdomsarbeider. Daniella har hestedilla, og bruker mye tid på å høre på hestebøker på lydbok. I den ene boka hun hadde lyttet til, var det detaljerte beskrivelser av et selvmordsforsøk.
Anita Johanna Tørmoen er førsteamanuensis ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og - forebygging ved Universitetet i Oslo og har lenge forsket på behandling og forebygging av selvmord, samt at hun behandler unge mennesker med selvskadingsproblematikk.
– Det er problematisk å beskrive dødsmetoder og selvskadingsmetoder for barn idet det direkte kan gi ideer og påvirke barn på en uforutsett måte, sier Tørmoen.
- Intensjonen er kanskje ikke dette, men barn har ofte en mindre realistisk vurdering av fare for eksempel, og av liv og død og hva død innebærer, sier hun og legger til: – Det er ikke sikkert de forstår rekkevidden av å være død for eksempel, men at det kan sees på som noe midlertidig eller lignende. Derfor bør de ikke utsettes for dette.
Hun spør hva som er formålet med å beskrive, sånn som boka gjør.
– En bør alltid spørre seg hva er hensikten med å informere og uttrykke seg omkring potensielt skadelige og dødelige tema. Er det for å gjøre bøker, filmer, aviser og lignende mer spennende, mer salgbare? Da finnes det kanskje andre tema enn disse, som altså potensielt kan medføre at andre får mer lidelse som en ikke hadde som intensjon.
– I tråd med de funnene som jeg og kolleger har i en ny studie som viser en enorm økning selvskading har hatt de siste årene og at mye tid på sosiale medier medfører økt sannsynlighet for også å ha selvskadet, kan det tenke seg at barn og unge blir påvirket av å bli utsatt for mange beskrivelser, omtaler og videoer som viser selvdestruktiv adferd. Det er en grunn til å være varsom.
Etter hennes skjønn vil ulempene og faremomentene veie tyngre enn et eventuelt godt formål i denne sammenheng.
– Det er uklart for meg hva som skulle tilsi at yngre aldersgrupper som for eksempel barn i barneskolen skal utsettes for dette. Det er jo skremmende og kan gi ideer som vi ikke ønsker å formidle til barn og unge.
- Det er flere studier som dokumenterer «Werther effekt» i suicidologi, som omhandler at flere enten benytter samme metode, eller forsøker å ta sitt eget liv på bakgrunn av sånn omtale, sier hun og fortsetter:
– Det er også kjent at begrensning av tilgang til en metode direkte medfører til en nedgang i selvmordsratene ved bruk av den aktuelle metoden som er underlagt begrensning – og erstattes ikke i samme grad gjennom økt bruk av andre metoder. Dette vil jeg også anta kan gjelde å begrense omtalen av en metode.
Konstituert forlagssjef for Gyldendal barne- og ungdomsbøker, Pål Stokka, svarer slik: «Barne- og ungdomslitteratur skal aldri være redd for vonde og vanskelige temaer, men det handler selvsagt om innpakning og presentasjon. Når vi senere i år skal ut med en ungdomsbok som omhandler selvmord og depresjon, vil dette komme tydelig frem. Akkurat i tilfellet dere referer til her, så er selvmordsforsøket et dramatisk grep for å føre handlingen videre. Vi er enig med foreldrene at det burde vært informert om denne typen dramatikk, da tittel og omslag antyder en annen type leseopplevelse.»