Funnet er at det ikke finnes noen slik ”forskning av høy kvalitet”. Etiske spørsmål er viktige ”når vi ikke har dokumentasjonsgrunnlag” som kan gi svar på effektspørsmålet heter det i rapporten.
Rapporten er skuffende. En ting er at rapporten kan leses slik at den anbefaler etikk i mangel på kunnskap. En mer grunnleggende kritikk er at rapporten bygger på metodekrav som er lite egnet til problemstillingen. Høy kvalitet, heter det i rapporten, betyr randomiserte kontrollerte studier (RCT). Forskergruppen har søkt seg frem til 624 studier. 23 ble studert i fulltekst etter vurdering av sammendrag og titler. Ingen av disse var RTCer og forskergruppen fant ingen studier de kunne legge vekt på.
Selvsagt gjorde de ikke det. Tvang er ikke noe man anvender eksperimentelt. Jeg vil gjerne se den etiske komité som godkjenner å randomisere et utvalg til tvang. Jeg vil også gjerne se det forskningsopplegget som gjør det mulig å plukke ut et intervensjons- og et kontrollutvalg i forskning om tvang uten at gruppene av ulike grunner blir forskjellige. Jeg ser her helt bort fra at såkalt høy kvalitet gjerne forutsetter at pasienter, behandlere og forskere skal være blindet i forhold til intervensjonen, og at gruppene skal ha den samme intervensjonen på alle områder bortsett fra det som undersøkes, altså her tvangselementet.
Rapporten redegjør for noe av den forskningen som er forkastet. I litteraturen finnes det longitudinelle kohortstudier. Det finnes kvasieksperimentelle studier og det finnes prospektive longitudinelle studier. Det finnes faktisk også kvalitative studier av betydelig interesse. Gjennomgående har dette i seg selv vært ansett som forskning av lav kvalitet. Noen av studiene er beskrevet med slike tilnærminger. I disse tilfellene er studiene forkastet fordi var brukt en ”tidsserie-tilnærming”, fordi intervensjonen ikke var godt nok beskrevet, fordi pasientene hadde blandingsmisbruk (som pasientene i virkelighetens verden oftest har), eller fordi oversikten over artikler ikke var systematisk nok.
Kunnskapssenteret hevder ofte i sin selvpresentasjon at de selvsagt justerer forskningsmetodene etter problemstilling og forskningsmuligheter. Mulig det, men påfallende ofte ender man opp med et fattigslig resultat hvor lite kan sies i mangel på – ja, på kontrollerte randomiserte studier. I praksis er denne tilnærmingen mest egnet for medikamentstudier. Forskningssenteret har nå gitt ute en ny rapport med dårlig samsvar mellom problemstilling og metodekrav.
Helge Waal
Professor
Ref.: Steiro A, Dalsbø TK, Ringerike T, Hammerstrøm KT, Hoffman B. Tvangsbehandling av opioidavhengige. Rapport nr 16-2009. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten.
Klikk her for å lese rapporten