Det var knyttet interesse til både hvor mange som ville prøve morfinstoffer likevel og hvor sterk blokkaden av heroin ville vise seg å være i klinisk praksis. Vi gikk derfor igjennom samtlige pasienter (n=60 pasienter) som gjennomførte behandling med naltreksonimplantat i denne perioden og så på deres bruk av heroin og andre opioider: hvor mange brukte, hva hang dette sammen med, og i hvilken grad opplevde pasientene en opioidlignende rus etter bruk. I gjennomsnitt hadde deltagerne 10 år bak seg med heroindominert blandingsmisbruk.
Resultatene viste at litt over halvparten av deltagerne (n=34 pasienter) prøvde opioider, hovedsakelig heroin. Ni pasienter (ca 1/3) av disse opplevde noe virkning av bruken, hvorav tre (12%) oppga å ha kjent 'full' effekt. Både hyppigheten av opioidbruk og graden av opplevd effekt hang sammen med bruk av andre rusmidler og kriminalitet; pasienter som var upåvirket av andre stoffer idet de prøvde heroin opplevde som regel at heroinen ikke hadde noen virkning. Bruken av andre rusmidler samt psykologiske effekter knyttet til mange års rusbruk gjør det vanskelig å si noe om hva som ga opphav til rusopplevelsen hos pasienter som rapporterte det. Det var ingen dødsfall blant pasientene som mottok naltreksonbehandling.
Konklusjonen på undersøkelsen er at man må regne med at pasienter i behandling med blokkerende medikamenter prøver heroin, og at noen få faller tilbake til jevnlig bruk. Dette har følger for placebostudier av blokkerende medikamenter for denne gruppen. De fleste (2/3) opplever ingen effekt av bruken. For det mindretallet som opplever effekt vil dette kunne henge sammen med bruk av andre rusmidler, psykologiske effekter, eller faktisk heroinvirkning. I tillegg kan biologiske og psykologiske individuelle forskjeller gjøre at noen opplever effekt av den ene eller andre årsaken. Utbredelsen og typen av denne typen individuelle forskjeller er enda ikke kartlagt. For naltreksonbruk virker heroinbruk å være et tegn på tilbakefall til blandingsmisbruk og at de påny er del av et aktivt rusmiljø.
Artikkelen kan leses i tidsskriftet Addiction: