De utfordringene vi står ovenfor med hensyn til forståelse av problemene og hva vi skal gjøre med dem er store. Bare ved å øke vår innsats (kvantitativt og kvalitetsmessig) kan vi ha håp om å gjøre framskritt. Dette gjelder rusforskningen i tillegg til mye annen forskning i Norge. Mye kan vi få til alene, men internasjonalt samarbeid kan i beste fall øke kvaliteten på vår forskning betraktelig.
Dette er noe av bakgrunnen for at Norges forskningsråd (NFR) har tatt initiativet til et nærmere samarbeid med den amerikanske søsterorganisasjonen National Institute of Health (NIH). I april 2011 ble det undertegnet en intensjonsavtale mellom NIH ved direktør Francis Collins og NFR ved direktør Arvid Hallén. Denne intensjonsavtalen lå til grunn for nylig avholdte møter mellom programstyrene i programmene for rusmiddelforskning, psykisk helse og biobanker i NFR og deres motparter på NIH. Disse var for rusfeltet: National Institute of Drug Abuse (NIDA), psykisk helse: National Institute of Mental Health (NIMH) og for biobanker: National cancer institute (NCI) Biorepositories.
Møtene ble avholdt 13. og 14. februar i Washington DC. Her følger noen tanker fra møtene og deres relevans for rusmiddelforskningen
Amerikanernes innstilling
Det første og ufravikelige kravet er at forskningen er god. Dette betyr at det må være relevante og viktige forskningsspørsmål som blir adressert gjennom adekvat metode. Hva de viktige forskningsspørsmålene er vil man finne ut fra kjennskapen til området. Metoden kan være så mangt, men hvis det skal være interessant for amerikanske samarbeidspartnere må det være områder der vi kan bidra med noe framfor amerikanerne.
Slike områder vil innbefatte bruk av helseundersøkelser, befolkningsregistre, langsgående kohorter uten for mye frafall. Norge har den fordelen at vi har en homogen og oversiktlig befolking. Vårt offentlige helsevesen bidrar også til at vi kan klare å følge pasienter over tid uten frafall. Vi kan ikke bli konkurrenter til USA på verken neuro-imaging eller genetiske undersøkelser, men det er viktig at slikt samles inn for å analyseres i samarbeid med amerikanske miljøer.
Amerikanerne er økende opptatt av at man skal kunne dele data. Nyere finansierte amerikanske studier må kunne garantere datadeling. Det vil si at man samler data og etter dette vasker dataene og gjør dem presentable. Når dataene er i en god nok form skal de gjøres tilgjengelig for alle som søker om å bruke dem. Det vil være en 12 måneders karantene slik at de som samlet inn dataene først vil ha en førsterett, men ut over dette er delingen ganske omfattende.
Det legges vekt på at samarbeidet mellom USA og Norge må ta sitt utgangspunkt i reelle, gode og solide samarbeid mellom forskere i Norge og forskere i USA. Uten en slik sikker og god kontakt er felles prosjekter utenkelige. Det ligger til miljøene selv å skaffe, utvikle og bidra til slike samarbeider.
Forskningsrådet tenker på sin side på mulige mekanismer (økonomiske) for å stimulere til slikt arbeid. Kontakten med amerikanske miljøer er imidlertid ikke avhengig av at man har slike formelle kanaler tilgjengelige. Det er derfor en oppfordring til alle forskere og miljøer å se om de har muligheter til å skaffe seg slike bilaterale kontakter.
Felles finansiering
I skrivende stund er det ikke på plass noen finansiering ut over det som forskningsrådet har på sine programmer, men det er i gang en prosess for å finne ut hvordan NFR kan finne måter å støtte slikt samarbeid med amerikanske miljøer. En mulig måte man da kunne organisere det på er at man går inn med en del av finansieringen på felles norsk-amerikanske prosjekter. Dette vil kunne øke interessen for samarbeid på begge sider av Atlanteren. En forutsetning er at slike prosjekter blir funnet støtteverdige gjennom den vanlige prosessen på NIH (såkalte R01-grants). Dette er et ganske trangt nåløye, men prosessen med å skrive slike søknader er i seg selv veldig lærerik og kan hjelpe norske forskere å heve kvaliteten på sin forsking. Avtalen med Norge kunne da føre til at støtteverdige prosjekter lettere får støtte enn de ellers ville fått.
Jørgen G. Bramness, prof., dr.med.
Forskningsdirektør, SERAF