Studien er gjennomført av Edle Ravndal og Stian Biong fra SERAF sammen med masterstudent Eli Jorid Sveipe ved DPS Aust-Agder.
Data er samlet inn gjennom intervjuer og med fokusgruppe med åtte pårørende som hadde mistet et familiemedlem i overdose.
Hovedfunnet er at erfaringene kan beskrives som at alt verker og alt har satt seg fast.
Beskrivelsen kan forstås på bakgrunn av at overdosedødsfallet kom på toppen av en livssituasjon for pårørende som med ett unntak var karakterisert av at de allerede opplevde å være utslitt. I tillegg var det ingen der for dem i den nye krisen, i betydningen av manglende tilgang til uoppfordret hjelp. Overdosedødsfall ble erfart som tabubelagt, og dette utgjorde en stor ekstrabelastning.
Beskrivelsen kan videre forstås som knyttet til at stigma og mangel på hjelp ble erfart som så belastende at det kunne bidra til utvikling av egne rusproblemer, eller en opplevelse av selv å stå ved en skillevei med hensyn til å leve eller dø. Omgivelsenes forventninger til at hverdagen raskt skulle falle på plass igjen bidro til en opplevelse av manglende forståelse for de pårørendes situasjon.
Studien viser at for pårørende handler dette om både langvarige og akutte følelsesmessige og eksistensielle belastninger. Det handler også om kulturelle og strukturelle forhold som stigma, forholdet til hjelpeapparatet og mangel på uoppfordret støtte og hjelp.
Les hele artikkelen i Tidsskrift for psykisk helsearbeid.