SERAF på UNODC’s vitenskapelige komité

Nytt i forbindelse med de senere møtene i CND har vært en parallellsesjon for rusforskere fra ulike land. I år var dette møte større enn noen gang før. Mer enn tretti forskere fra ulike land var med. Fra Norge stilte SERAFs Professor Jørgen G. Bramness som offisiell representant. At man har en slik komite med rusforskere tjener ulike hensikter og sender ulike signaler. Det kanskje viktigste signalet internasjonalt er at bruk av rusmidler ikke først og fremst bør ses på som et juridisk problem, men at det er et helseproblem. I mange land er det først og fremst snakk om straff og rusmidler oppfattes som et problem for politi og det militære. Noen land praktiserer enda dødsstraff for smugling av narkotiske stoffer.

Det andre signalet er at det finnes kunnskap fra forskning som kan støtte en mer human narkotikapolitikk. Det varierer nok noe hvor åpne de ulike delegasjonene er for å ta inn over seg de ulike nivåene av kunnskap, f.eks. om skadereduksjon. Men budskapet kom fram og møtet endte faktisk med at sjefen for UNODC Yury Fedotov sa at nå måtte vi følge evidensbaserte retningslinjer for behandling av rusmiddelproblemer.

Den norske deltagelsen ble lagt merke til ved at vi (i motsetning til andre nordiske land) sendte ledende forskere til møte, i likhet med land som USA, Frankrike og Tyskland. Norge og SERAF kunne spille inn betydningen av å ha en samlende bio-psyko-sosial modell og forståelse av rusmiddelproblemene. Dette mens den amerikanske delegasjonen mest fremhevet det medisinske paradigme og flere av de spansktalende delegasjonene hevdet at disse problemene måtte først og fremst forstås og løses som sosiale problemer. En samlende bio-psyko-sosial modell vil ikke minst kunne forene forskere til ikke å kjempe unyttige kamper om eierskap til problemet var Norges budskap.

Som vanlig ble det debatt om cannabis. Der er motsetningene på verdensbasis stor. Mange har fremdeles meget strenge straffer for bruk, besittelse og ikke minst smugling av cannabis, mens andre har legalisert. Innenfor de nåværende avtalene er det egentlig bare åpning for en straffelinje, om enn praktisert forskjellig. De som legaliserer utfordrer avtaleverket. Spørsmål fra Norge om den omfattende bruken av medisinsk cannabis i mange amerikanske stater satte i gang en opphetet debatt innad mellom de amerikanske forskerne som var til stede og mellom de ulike landene.

Et av hovedmålene med narkotikakonvensjonene er å sikre tilgjengelighet til nødvendige kontrollerte medisiner og samtidig forebygge lekkasje. For store restriksjoner på handel med potensielle rusmidler som også brukes som legemidler kan hindre at mange land får tilgang til nødvendige medisiner. Flere ganger ble det pekt på den enorme forskjellen i bruk av opioider mellom sentralafrikanske land og land i Europa og Nord-Amerika. Mange afrikanske land bruker mindre enn en 1000-del så mye opioider som vesten. Mange får ikke den hjelpen de trenger. Ketamin er et annet stoff som man ønsker å regulere i vesten. Men dette er et meget viktig og antagelig underforbrukt anestetikum i Afrika. Flere afrikanske land ser med skrekk på innskrenkninger i mulighetene til å få tilgang til dette preparatet.

Like mye som om å komme fram til store nyheter og enigheter mellom forskerne innen rusmiddelområde bidro nok forskergruppen til at hele CND-møte kunne innta en noe annen holdning til narkotikaspørsmålet enn tidligere. Forskernes tilstedeværelse lot til å støtte stemmen som taler for en mer human narkotikapolitikk. Slik sett ble nok noe oppnådd. I Norge har mange dog tenkt seg at UNGASS2016 skal bli den store muligheten for å endre internasjonal og norsk narkotikalovgivning mot det mer liberale, ja kanskje at det skal bli en legalisering av noen rusmidler. Dette er nok en ganske urealistisk tankegang. Det 58. møte i CND viste med all tydelighet at store endringer i internasjonalt regelverk med hensyn til regulering av det vi i dag kaller narkotiske stoffer neppe kommer til å finne sted. Ikke heller i New York neste år.

Følgende uttalelse ble formulert fra forskerne og ble formidlet fra til møte av Nora Volkow:

1. Vår uttalelse er basert på en forståelse av at det å få, det å utvikle og alvorligheten av rus- og avhengighetslidelser skjer i et samspill mellom utviklingsmessige, biologiske, nevropsykologiske, sosiale og kulturelle faktorer.
2. Vi oppfordrer medlemsstatene til å jobbe mot stigmatisering og diskriminering av personer som har rus- og avhengighetslidelser. Både stigmatisering og diskriminering er alvorlige hindre mot effektive intervensjoner.
3. Vi fremholder at juridiske sanksjoner ikke er til hjelp for rus- og avhengighetslidelser og vi fraråder deres bruk.
4. Vi oppfordrer medlemsstatene til å samle og analysere solid informasjon om bruk av rusmidler og problemer knyttet til denne bruken. Denne kunnskapen kan veilede utformingen av forebygging, behandling og andre tiltak.
5. Rus- og avhengighetslidelser kan forebygges. Det finnes effektive programmer for det. Vi oppfordrer medlemslandene å implementere skole-programmer på et så tidlig tidspunkt som mulig, gjerne allerede i barndommen. Programmer bør utformes basert på solid evidens for effekt; særlig familebaserte, psykoedukative, skole og nærmiljøbaserte sosiale programmer
6. Rus- og avhengighetslidelser kan behandles og bør behandles som et folkehelseproblem heller enn et problem for politi og justismyndigheter eller som et moralsk problem. Personer med rus- og avhengighetslidelser bør få tilgang til den beste behandlingen basert på vitenskapelige undersøkelser, heller enn tro og ideologi. Vår forskning viser at vi oppnår de beste resultatene ved en riktig kombinasjon av farmakologiske og psykososiale intervensjoner i et lang tids perspektiv. Rus- og avhengighetslidelser er kroniske sykdommer med en tendens til tilbakefall. Effektiv behandling anerkjenner dette kroniske forløpet slik det er kjent fra behandlingen av diabetes eller høyt blodtrykk.
7. Som ved alle andre medisinske tilstander bør behandlingen samsvare med lidelsens alvorlighet og kroniske tilstand. For et lite eller begynnende problem kan det være nok med en liten intervensjon, mens alvorligere lengrestående tilstander kan kreve spesialistbehandling over tid.
8. Behandling, rehabilitering, og skadereduksjon er alt viktige elementer i et kontinuum av behandlingstilbud som bør vurderes ut fra den enkeltes behov.
9. Behandling av personer med rus og avhengighetslidelser må integreres i den vanlige helsetjenesten. Helsetjenesten må involvere seg i tidlig oppdagelse av rus og avhengighetslidelser og sørge for kontakt med de som kan behandle.
10. Representantene for forskere er takknemlige ovenfor FN, CND, UNODC, sivilsamfunnet og medlemslandene for å opprette kontakt med forskere. Med felles anstrengelser kan vi forene forskning, politikk og klinisk praksis.
11. Forskerne i gruppen sier seg villig til å hjelpe medlemsstatene med sin ekspertise og støtte arbeidet opp mot FN generalforsamlings spesialsesjon om verden narkotikaproblemer i 2016.