Forskningsformidleren

Bramness er utdannet lege og har bakgrunn som psykiater og klinisk farmakolog. I tillegg til å være en aktiv samfunnsdebattant brenner han for forskningsformidling generelt.

Hans faglige fokus ligger innenfor feltene rusproblematikk og avhengighet, farmakologi og misbruk av reseptbelagte legemidler. Men det var tilfeldigheter som først førte ham inn i rusforskningen.

Stilte spørsmål ved legemiddelindustriens motiver

På midten av 1990-tallet jobbet Bramness med pasientbehandling og observerte en drastisk økning i behandling ved hjelp av medisiner innen psykisk helse. Han begynte å stille spørsmål ved legemiddelindustriens påstander om medikamentell behandling, og dette førte ham inn i farmakologisk forskning.

På den tiden fantes det ingen gode farmakologiske forskningsmiljøer som jobbet uavhengig av legemiddelindustrien. Derfor søkte Bramness veiledning i forskningsgruppen til professor Jørg Mørland, som i flere år hadde drevet med farmakologisk basert rusmiddelforskning ved Statens Rettstoksikologiske Institutt. 

– Han hadde en bred forskningskompetanse og et godt rykte som veileder. Mye av hans forskning handlet om alkohol og opioider, som morfin og heroin. Da tok det ikke lang tid før det også fanget min interesse, forklarer Bramness.

Fra cytokiner til avfallsvann

Nå holder han på med flere ulike prosjekter innen rusforskning, fra et folkehelseperspektiv ned til cytokin og cellenivå.

Cytokiner er en gruppe proteiner som kan spille en viktig rolle i utviklingen og progresjon av en rekke psykiatriske tilstander, inkludert depresjon og rusavhengighet.

– Jeg forsker på cytokiners rolle i å forklare sammenhengen mellom alkoholbruk og depresjon. I tillegg ser jeg på psykoser utløst av amfetaminbruk og fysisk helse, sier han. 

– Jeg ser også på bruk av avanserte statistiske modeller på tidsseriedata i så forskjellige prosjekter som spor av rusmidler i avfallsvann, og sesongvariasjon i selvmordsrater.

Ifølge forskeren er det fortsatt overraskende hvor mye vi ikke vet på rusfeltet. Det er én av mange grunner til at forskning på rusmidler og avhengighet er viktig.

– Forskningen innen dette feltet er noe av den generelt sett mest spennende forskningen som blir gjort i dag. Bare tenk på hva vi har lært om nevrobiologi gjennom rus- og avhengighetsforskningen, utdyper han.

Bramness mener rusforskning er et felt som klinisk sett har savnet et godt akademisk grunnlag.

For ham har det vært viktig å bidra til å styrke den akademiske basisen for behandling innen dette området, og bidra til at hele feltet har hevet sitt kunnskapsgrunnlag. 

– Selv om folk kan oppleve at forskning tar lang tid, så tror vi sterkt på at dette kommer pasientene til gode!

Må ha en ambisjon med forskningen 

For å være en god forsker mener han det er viktig å ha evne til å la seg fascinere over små og store ting, og bli oppslukt i arbeidet over tid. Han fremhever egenskaper som etterrettelighet og å kunne stå inne for alt man gjør, selv under press. Og ikke minst mener at han samarbeidsevner er nødvendig, noe som kan innebære å tåle følelsen av å gi mer enn man får.

– Og vi bør ville noe med forskningen: Vi må ha en ambisjon, både på egne vegne men helst også på prosjektets og fagets vegne. Men hadde jeg visst hva som gjør en god forsker ville jeg nok vært en bedre forsker, sier han med et smil.

Bedre balansen i hverdagen

Han fremhever at noe av det fineste med denne jobben er at dagene kan være så forskjellig fra hverandre. 

– Noen dager er det undervisning mens andre dager er det konferanser og fagmøter. Noen dager går det i langtidsperspektiv og strategi fremover, mens andre dager er det mye administrasjon, sier Bramness.

Men ofte inneholder nok dagene litt for mange arbeidstimer for forskningsdirektøren. Han er imidlertid utdannet fotograf og får utløp for en del kreative sider ved å dyrke dette som hobby ved siden av forskerjobben.

– Jeg har lovet meg selv å prøve å finne en bedre balanse i det jeg holder på med. Livet skal jo ikke bare være jobb, forklarer han.

Glad han tok utfordringen med SERAF

Mest stolt er Bramness over at han har kunnet bidra til oppbyggingen av SERAF. Senter for rus- og avhengighetsforskning ble grunnlagt av professorene Helge Waal og Fanny Duckert i 2007 av en tildeling fra Forskningsrådet.
 
– Jeg tvilte lenge på om jeg kunne klare å følge i deres store fotspor og oppfylle forventningene til SERAF. Men jeg angrer ikke på at jeg tok utfordringen, sier han.

– SERAF er dog ikke noe jeg alene kan ta æren for – her har mange meget dyktige forskere og administrativt ansatte bidratt langt ut over det som er rimelig, slik at vi har oppnådd suksess, sier Bramness.

Bekymret for usikker fremtid

Etter at forskningsrådets program for rus og avhengighetsforskning ble lagt ned i fjor er Bramness imidlertid bekymret for finansieringen av senteret i tiden fremover. 

– Vi har sett en enorm positiv utvikling med en klar heving i kvantitet og kvalitet på rusmiddelforskning i Norge de senere årene. Dessverre har vi en usikker framtid, sier han. 

Han er bekymret for at senterets forskning vil få utfordringer når finansieringen er usikker. Dette er ikke fordi forskningen ikke er viktig eller god, men fordi det rett og slett er for mange om beinet.

– Det er vanskelig for våre enda sårbare miljøer å hevde seg i kampen om forskningskronene når vi møter så sterke «maskiner» som kreftforskning eller hjerte- og karforskning.

Samfunnsansvar å gjøre forskning tilgjengelig

Høsten 2015 ga han ut bok om forskningsformidling. I «Hva jeg snakker om når jeg snakker om forskning», påpeker han at forskere har et samfunnsansvar å gjøre forskningsfunn tilgjengelig. Boken henvender seg både til journalister og forskere, og har som mål å øke forståelsen mellom de to gruppene og med det bidra til bedre forskningsformidling.

– Både beslutningstagere, forvaltning, klinikere og pasientene har et krav på å ta del i forskningsresultatene. Det er jo dem vi har forsket på og de som har betalt kalaset! 

Med boken ønsker Bramness å fremheve at forskning har oppnådd vidunderlige ting, men er i økende grad utfordret av dårlig metode, juks, publiseringsproblemer og skjevheter.

Det er ofte vanskelig å unngå overforenkling eller at budskapet blir fordreid når man formidler resultater. Samtidig er forskning det beste vi har for å løse de problemene vi står overfor og forskere har et samfunnsansvar å gjøre forskningsfunn tilgjengelig.

– Det er ofte meget vanskelige og komplekse ting vi har funnet ut. Ting som bare gjelder under visse forhold til visse tider og med visse forutsetninger. Alle de forbeholdene og begrensningene kan være vanskelig å kommunisere på en grei måte. 

Aktiv forskningsformidler

Bramness har som «policy» at han svarer på alle henvendelser han får fra media, enten det er etablerte journalister eller sommervikarer. Han håper å inspirere andre forskere til å delta mer aktivt i samfunnsdebatten med boken sin.

– Jeg har nå tatt det som en utfordring og prøvd å bli bedre på dette. På ett tidspunkt ble jeg såpass fascinert av det hele at jeg skrev en bok om det. Ikke fordi jeg hadde så mye kunnskap i utgangspunktet, men fordi jeg etter hvert hadde gjort alle feil man kunne gjøre, sier han.

– Formidling er i mine øyne en sentral del av det å være forsker. Oppdager vi noe spennende, kan vi ikke holde det for oss selv, avslutter han.