Sammendrag
Opioid-avhengighet er en kronisk sykdom og fører til høye kostnader for den enkelte bruker, deres familier og samfunnet. Personer med opioid-avhengighet har en økt forekomst av psykiatriske lidelser og søvnproblemer sammenliknet med befolkningen generelt. I tillegg er opioider en av de hyppigst forskrevne medisinene for behandling av smerte.
I sin avhandling Long-Term Effectiveness, Psychiatric Distress, and Chronic Pain in Opioid-Dependent Individuals Receiving Treatment With Extended-Release Naltrexone har Zill-E-Huma Latif og medarbeidere sammenlignet effekten av langtidsvirkende naltrekson (opioid antagonist) med Buprenorfine-naloksone (partiell opioid agonist) blant opioid-avhengige med komorbide symptomer av angst, depresjon, søvnløshet og kroniske smerter. Den randomiserte delen av studien varte 12 ukers etterfulgt av en 36 ukers oppfølgingsperiode periode hvor deltakere enten fortsatte med langtidsvirkende naltrekson eller skiftet til slik behandling.
I oppfølgingsstudien fant man ingen signifikante forskjeller mellom behandlingsgruppene på retensjon i behandling eller bruk av opioider og andre illegale rusmidler. Langtidsvirkende naltrekson gav samme grad av forbedring av komorbide symptomer av angst, depresjon og søvnløshet som buprenorfin-naloxone. Slike symptomer kom heller ikke tilbake på lengre tids behandling med langtidsvirkende naltrekson i oppfølgingsstudien. Deltakere som fikk behandling med langtidsvirkende naltrekson viste ingen økning i kroniske smerter i forhold til hva de opplevde under bruk av opioider.
Konklusjonen fra studien er at komorbide symptomer av angst, depresjon og søvnløshet hos opioid-avhengige ikke forverres når man slutter med opioider, og at kronisk smerte ikke bør være til hinder for et bytte fra LAR medisin (opiat-agonist behandling) til langtidsvirkende naltrekson. Det synes som at opiat-agonist behandling har ingen fordeler framfor langtidsvirkende naltrekson hos opiat-avhengige med kroniske smerter.
Les mer om disputasen og prøveforelesning her