Påvisning av rusmidler i spytt

Tradisjonelt er det blod og urin som har vært brukt for å påvise rusmidler. Dersom det påvises et stoff i blod viser dette at personen er påvirket av stoffet, mens dersom det påvises et stoff i urin viser dette bare at stoffet er inntatt, ikke nødvendigvis at personen er påvirket.

Illustrasjonsfoto: Colourbox.no

Spytt i forhold til blod og urin

Forskere ved SERAF har nå undersøkt hvordan stoffer påvises i spytt i forhold til blod og urin. Spyttprøvetaking har mange fordeler fremfor blod og urinprøvetaking og dette kan være et medium som blir benyttet i økende grad i fremtiden.

Resultatene viste at påvisningstid i spytt i forhold til blod og urin varierer, på grunn av forskjeller i stoffenes kjemiske egenskaper og mulighet for rask overgang til spytt.
For stoff som amfetamin og metamfetamin er overgangen til spytt god, og disse stoffene påvises lenger i spytt enn i blod. Dette skyldes sannsynligvis stoffenes basiske egenskaper.
For benzodiazepiner (Valium, Rivotril og lignende stoffer), som er sure stoffer, er overgangen til spytt dårligere, og disse stoffene påvises kortere tid i spytt enn i blod og urin. Ett unntak er det benzodiazepin-lignende stoffet zopiclon (Imovane), som har noen kjemiske egenskaper som gjør at det går spesielt godt over i spytt. Zopiclon kan derfor påvises i spytt svært lenge hos noen individer.

Les mer i disse aktuelle forskningsartiklene:

Publisert 16. jan. 2019 14:35 - Sist endret 16. jan. 2019 14:57