E-helse-programmer vil være nyttige verktøy i fremtidens behandling av ruslidelser, men det har blitt gjort lite systematisk forskning på hva som gjør slike programmer hjelpsomme. Ny forskning ved SERAF tyder på at noen kan få en semi-sosial relasjon til e-helse-programmet, hvor programmet oppleves som en form for sosial støtte selv om man samtidig er bevisst at det er en ikke-levende ting.
Det spørsmålet stiller Marianne T. S. Holter, forsker ved SERAF, seg i disse dager. Hun er en del av et større prosjekt som skal evaluere helsereformen «Fritt behandlingsvalg».
Da artisten Prince døde av en fentanyloverdose i 2016 kom det som en overraskelse på mange. Hendelsen vekket mye oppmerksomhet i Norge hvor han har en stor tilhengerskare.
Mange synes de voldsomme (informasjons-)teknologiske fremskrittene vi ser i vår tid er skremmende. Mens noen frykter at kunstig intelligens skal true menneskehetens eksistens er en annen og mer lokal bekymring at teknologi skal gjøre oss overflødige som arbeidstakere. Teknologiens skyggesider skal tas på alvor. Men dette innlegget handler om teknologiens solside: om hvordan teknologi kan gjøre livene våre bedre.
Jeg ELSKER hjernen. Har du søtsug, og tenker mye på sjokolade? Tenker en del på sex og bruker sjekkeapp? Spiller mobilspill i tide og utide? I overkant kaffetørst, kanskje?
MD House er TV-serien om indremedisineren Dr. Gregory House som behandler sjeldne medisinske lidelser, men som selv har sin andel av problemer. Foruten å ha personlighetstrekkene til en sosiopat, en lidelse forbundet med preferanse for risiko, er han avhengig av det opiatbaserte smertestillende legemiddelet Vicodin. House er et interessant kasus fordi han gir personer med sosiopatiske karaktertrekk en verdig vurdering av deres sosiale egenskaper.
Mitt inntrykk, basert på en vanlig reaksjon på mitt doktorgradsarbeid, er at mange sjelden har hatt mulighet til å snakke om nærhet av rus i sine egne liv. Og det tror jeg har med skam å gjøre. Jeg ser et behov for at samfunnet som helhet bør være et tryggere sted for å snakke om rusproblemer.
I år er det er 30 år siden den amerikanske supermodellen Gia Carangi døde av AIDS. Hun ble smittet gjennom deling av sprøyter hun brukte for å injisere heroin, som hun var avhengig av.
Jeg skal slippe en "bombe": Det går an å bli lei rusfeltet.
Du har sikkert vært innom en poliklinikk en eller annen gang. Har du lurt på de lange korridorene? Kontor etter kontor etter kontor. Der de sitter den ene behandleren etter den andre. Og driver terapi. Fra 08:00-16:00. Bak lukket dør. Jeg har av og til blitt grepet av nysgjerrighet: hva er det som skjer der inne? Hvilke ting blir fortalt? Noen juicy detaljer? Hvordan blir det respondert? Noen flotte vendinger som snur opp ned på situasjonen? Men så trekker jeg meg litt flau tilbake. Hvem er jeg til å legge meg opp i hva som skjer i dette terapirommet? Det er jo taushetsbelagte opplysninger.
Hvert år utgis Statusrapporten for LAR - legemiddelassistert rehabilitering, som er behandling med metadon eler buprenorfin for opioidavhengige (heroin mfl).
Jeg møter stadig folk som vil forske. Jeg treffer ledere i klinikken som vil ha forskning til sin enhet eller i sin organisasjon. Og ikke minst snakker jeg med politikere som sier at forskning er veldig, veldig viktig.
«Sjelden kurere, ofte lindre, alltid trøste» er ikke som mange tror en uttalelse som kan tilskrives den gamle medisiner Hippokrates (460-377 f.kr.), men stammer antagelig fra fransk 1500-talls tradisjon.
Mot slutten av 1800-tallet oppdaget man at litium kunne hjelpe pasienter med melankoli og også behandle manier. For en suksess. Det var jo fantastisk.
På veien inn fra Bole International Airport til Addis Abeba kunne man i for noen år siden lese på et stort skilt «Welcome to Ethiopia – Coca-Cola». Også her, sukket jeg da jeg så det. Også her drømmen om det gode liv. Også her salget av noen underliggende verdier. Noen verdier som ikke egentlig tilhører produktet. Det er bare blitt sånn. Gjennom massiv reklame.
Jeg er en ivrig skiløper. Ikke særlig god, men ivrig. Jeg bor like i markagrensen i Oslo og benytter sjansen når skiføret er der. Og som skiløpere flest er jeg glad i gode løyper. Jeg tror det bare er tomt snakk når man snakker om å sette sine egne spor. Vi liker maskinpreparerte greier. Vi liker å bruke lette løypeskia. Løpemeiene, som noen kaller dem. Det er moro når det går fort. Selv om man ikke er god. Sånn er’e bare.
Det var en sterk forestilling. Lars Norens «Natten er dagens mor». På Nasjonalteateret. Med gode skuespillerprestasjoner ble den alkoholavhengiges liv brettet ut all sin banale og grusomme virkelighet.
Jeg var på TV her om dagen. Av og til er jeg det. Jeg jobber innen et felt som får en del oppmerksomhet. Rus og rusmidler er populære temaer. Også for debatt. Journalister liker det. Enten de er nye eller mer erfarne. Antagelig fordi de opplever at det selger aviser og trekker TV-seere eller radiolyttere. Det gir meg eksponering også. Og jeg vil jo noe med mitt fag. Så jeg stiller når jeg kan, jeg.
Blogg av leder ved SERAF Jørgen G. Bramness
I henhold til nylig frigitte dokumenter fra tobakksindustrien var de allerede på 1960-tallet interessert i og utforske hvilken rolle industrien kunne spille dersom cannabis ble legalisert. Var det penger å tjene på dette?
Her om dagen ble jeg så eitrende forbanna etter å ha vært i en diskusjon med noen gode kolleger. Jeg var lei av at mange av de tingene vi hadde diskutert på så fornuftig vis ble behandlet på en så dum måte av politikere. Jeg satte meg ned og skrev et debattinnlegg til Aftenposten. Som jeg aldri sendte. Det lød slik:
Det er en scene i filmen «Mitt liv som hund». Hvor Ulla til slutt sprekker. Hun orker ikke mer, hun har fått nok, grensen er nådd. Mens Povel Ramel og "Far jag kan inte få upp min kokosnøtt" blir spilt for hundrede gang på sveivegramofonen. Og Ingmar hører på og onkel Gunnar svinger hammeren sporadisk. Men bare sporadisk. Det blir aldri noe av. Det kommer jo ikke noe ut av det. «Vi bygger, Ulla, lusthus!»
Vi mennesker er rare. Vi lager historier om vårt liv. Vi ønsker å få det til å stemme. Det er ikke så farlig om historiene har logiske brister. Vi er fornøyd bare det blir en historie. For eksempel den om å lete. Og så fant vi det til slutt. På det siste stedet vi lette! Er det ikke utgjort. Vi har søkt rundt på det og på det og på det og på det stedet, og så til slutt. På det aller, aller siste stedet vi lette - der fant vi det. Du kjenner deg igjen. Du har sagt det selv.
Den engelske rusforskeren David Nutt har ved flere anledninger anklaget politikere og journalister for å være i en slags hellig mesallianse hvor katastrofealarmen angående stoffers farlighet til stadighet hypes opp. Det selger tydeligvis aviser å snakke om "det nye dødsdopet" og det gir en politiker et skinn av handlekraft å være "hard on drugs".
Professor David Nutt fra Imperial College i London var nylig i Oslo og snakket om sine undersøkelser om rusmidlers skadevirkninger. Hans provoserende spissformuleringer og overskriftpregede "one-line"-ere til tross oppfatter jeg ham som en meget redelig forsker.
Alkoholbrukslidelser, det være seg misbruk eller avhengighet, er vår aller vanligste ruslidelse. Mange titusener, ja for ikke å si hundretusener nordmenn sliter med en overdreven alkoholbruk.
.jpg?alt=listing)
